Ting var ikke bare bedre i gamle dager

Å skyte på film kan gi både oppturer og nedturer

For et par uker siden leverte jeg spent inn min aller første filmrull tatt med Canon EOS 30v. Dette kameraet var et av de siste analoge modellene som Canon laget, og er så moderne at man lett kan ta feil av det og et digitalt speilrefleks. Her går alt av seg selv, og det krever ekstremt lite av fotografen å få satt inn film og få eksponert denne med helautomatiske innstillinger. Er man helt grønn på foto ordner dette kameraet alt for deg. Da må jo bildene bli bra, eller? 

Jeg har ikke all verdens erfaring med analog film. Fotointeressen min våknet så sent som i 2010, og da hadde de digitale speilrefleksmodellene spist nærmest hele markedet for analog fotografering for folk flest. Analog fotografering var dyrt, tidkrevende og vanskelig, spesielt med tanke på at man fikk se resultatet på skjermen på et digitalkamera med en gang, var digitale modeller på mange måter redningen for fotobransjen. 

Les også: Retroomtale: Canon EOS 30v Date

Men trendene har snudd de siste årene. Å skyte på film vil aldri noensinne  utfordre digital fotografering, men det selges allikevel flere filmruller nå enn det har gjort på mange år. Etter årevis med sviktende salg begynte trendene å snu for fire, fem år siden, og nå opplever nisjebutikkene i Oslo en økt omsetning. Det har blitt trendy å skyte analogt igjen. 

For min egen del er det utfordringene ved å skyte film som er årsaken til at jeg gjør dette. Jeg tror det gjør deg til en bedre fotograf når man ikke har muligheten til utallige sjanser til å ta et bilde på nytt. På film koster det penger, og det er fortsatt ikke nevneverdig billig. En filmrull koster fra hundrelappen og oppover, og man må ut med omtrent det dobbelte for å få fremkalt filmen. Det gir en snittpris på rundt 10 kroner bildet, litt avhengig av om man skyter 24 bilder eller 36 bilder per rull. 

Men nok sniksnakk. Jeg hadde altså fått tak i EOS 30v gjennom redaktør Are, og var klar for å teste min aller første film på kameraet. Jeg tok en jeg fant hjemme, en helt enkel ISO 200 fargefilm med 24 eksponeringer, som jeg hadde fått gratis da jeg leverte inn en annen film for noen år siden. Jeg satt den i kameraet, tok det med meg på jobben og tok dette som aller første bilde:

Kollega Jon fikk æren av å bli fotografert, og jeg var svært fornøyd. Kameraet hadde gitt meg indikasjon på at fokus var satt rett, og kameraet hadde regnet seg frem til en eksponering som var overkommelig med tanke på objektivets lysstyrke og det at vi befant oss på et kjellerloft. Stolt skrøt jeg til Jon at dette var et skikkelig blinkskudd han kunne henge på veggen når jeg fikk fremkalt filmen. Spenningen var stor da jeg åpnet konvolutten med bildene i 3 år senere, og jeg har vel konkludert med at dette ikke blir et bilde Jon kommer til å henge opp noe sted. Det er det altfor uskarpt til. 

Les også: Historien om et forbannet bilde

Det viser seg raskt når jeg blar gjennom de nyfremkalte bildene at det ikke bare er bildet av Jon som ikke er helt i toppligaen hva angår skarphet og kvalitet. Gjennom rullen er det en salig blanding av undereksponerte bilder, feileksponerte bilder og bent frem dårlige bilder. Er jeg virkelig en så dårlig fotograf? Selvtilliten faller drastisk mens jeg nærmer meg slutten på filmrullen og bilder av nyere dato. Det slår meg at selv de siste bildene jeg tok, som ble tatt for et par uker siden, har de samme tendensene. De er imidlertid skutt med et splitter nytt Canon EF 50mm f/1.8 STM, og ikke det heller upålitelige 35-80mm objektivet som de tidligere eksponeringene er tatt med. Kan det være at filmen har sittet for lenge i kameraet og at temperaturen ikke har vært helt optimal der kameraet har ligget lagret? 

Greit nok, det er jo slik jeg ser ut. Men jeg hadde nok spurt høflig om et nytt bilde om jeg hadde fått se bildet med en gang, og ikke tre år senere. 

På et digitalkamera er det mange ting som påvirker det endelige bildet som vises på LCD-skjermen etter eksponering. Objektivets konstruksjon, bildebrikkens oppløsning og størrelse, kameraets bildeprosessor og produsentens preferanser på enkel etterbehandling fra RAW-bildet til det ferdige JPEG-bilde. Min erfaring er eksempelvis at Canon gjør det bedre på bildestøy enn Nikon, mens Nikon har i en årrekke levert bilder med høyere dynamikkomfang enn hva Canon klarer å få ut av sine modeller. Kjøper du et digitalt kamera i dag, kjøper du ikke bare funksjon og form, men også i en viss grad en foretrukket bildepreferanse. 

Slik er det ikke med analoge kameraer. Her er det bare tre ting som er viktig: film, objektiv og kameraets evne til å holde seg tett, slik at det ikke lekker lys inn på filmen. Du kan kjøpe et kamerahus fullstendig uten funksjoner til omtrent ingenting, og sette på det beste objektivet du har. Vipps har du en kombinasjon som kan konkurrere mot de dyreste modellene på markedet på bildekvalitet.

Størrelsen på opptaksformatet har også svært mye å si. Et standard 135 filmnegativ måler 24 x 36 mm, noe som er vesentlig større enn de aller fleste digitale modellene på markedet. Aspektet rundt størrelsen på filmen eller bildebrikken har i tillegg vist seg å ha en like stor påvirkning på bildekvaliteten enn kvaliteten på optikken man bruker, noe man kan tydelig se bildene på filmen. Jeg kan ikke skille kvaliteten på de to objektivene jeg har brukt i dette tilfelle. 

Så egentlig burde bildene mine bli ganske bra, spesielt de som er tatt med 50mm brennvidde. Som dette: 


Men også her er det mye støy og bildeuskarphet, selv om jeg har blendet litt ned og skutt med rask lukkertid. Jeg hadde forventet et bedre resultat, for å være ærlig. Kanskje det er filmen som bærer preg av skiftene temperaturer og lang tid i kameraet, eller kanskje lukkeren slår helt som den skal. Det vet man ikke, for analog fotografering er ikke helt eksakt vitenskap. 

Jeg begynner å mistenke at det er kameraets autofokussystem som spiller meg et puss, og som gir meg de litt myke, ufokuserte eksponeringene. EOS 30v er utstyrt med øyestyrt autofokus. Det høres ganske fancy ut, og fungerer slik at kameraet gjenkjenner det fokuspunktet du ser på når du trykker utløserknappen halvveis ned. Det er utrolig praktisk å ha en løsning hvor du på en svært enkel måte setter autofokus eksakt der du ønsker uten å måtte trykke på noe, men det kan også være at systemet er litt for sårbart. Man må nemlig kalibrere det på forhånd, og hvis ikke ting går som planlagt da, vil man kunne oppleve at kameraet gir korrekt fokusindikasjon, uten at det er tilfelle. 


Så selv om selvtilliten har fått seg en knekk, har jeg lyst til å skyte videre med kameraet. Nå har jeg satt inn en Ilford sort/hvitt film som jeg har hatt liggende i kjøleskapet mitt i 10 år. Jeg skal skru av det øyestyrte fokussystemet, og se om bildene blir skarpere med kameraets egen autofokus. Erfaringene med denne filmen kommer i neste del om analog fotografering. 

Les også: Hvorfor bør du fotografere analogt?


Diskuter artikkelen

Diskuter denne artikkelen her

Vi har inngått en avtale med Diskusjon.no slik at du nå kan diskutere våre artikler der. Du må ha en konto på diskusjon for å gjøre dette, men det er gratis å få om du ikke allerede har en.

Paal er utdannet medieviter, og jobber til vanlig som kommunikasjonsrådgiver for Gjensidigestiftelsen. Han har tidligere jobbet fire år som frilansjournalist for Akam.no, og er en av grunnleggerne av f32.no.