Sony A7 III

Å teste A7 III etter å ha testet Sony A9 før sommeren blir som å hoppe etter Wirkola, men kan dagens testmodell allikevel imponere? Vi har sett nærmere på nykommeren

Et speilløst fullformatskamera for folk flest

Etter å ha spesialisert seg mot nisjefotografene med sine mange A7-modeller har vi ventet en stund på A7s tredje modell, som var ventet å fri til de som vurderer å ta steget opp til fullformat. Med en pris på rundt 20 000 norske kroner for huset, og 25 000 kroner for et kit er kameraet muligens modellen som vil friste trofaste speilrefleksbrukere til et fundamentalt bytte. Sony har iallfall klart å vise at fremtiden vil bli speilløs.

Sony har puttet inn en ny 24 megapiklser CMOS bildebrikke, som både er en naturlig størrelse på et fullformatskamera, og som ikke går i strupen på de øvrige nisjemodellene i A-serien. Den har også en ny lukker, og har arvets storebrors eminente autofokussystem, som jeg ble svært imponert over i forrige test. Ellers er det ikke så mye nytt. Kamerahuset er mer eller mindre identisk med de øvrige modellene, og med unntak av at skjermen har blitt trykkfølsom er det fortsatt den samme vippbar skjermen på 3 tommer som gir fotografen fleksibilitet på baksiden.

En tid for råkjør

Da Sony tok kontakt og lurte på om jeg ville teste A7 III tenkte jeg i mitt stille sinn at timingen ikke kunne vært særlig bedre. Jeg kunne få låne kameraet i hele september, årets mest hektiske måned for meg, jobbmessig. Mye variert bruk, fotografering, video og løsninger på farten. En perfekt måte å teste et kamera på. Og til stor kontrast fra min forrige fullformatstest, som var storebror A9.

Før sommeren, da jeg lånte A9, var jeg i pappaperm. Jeg hadde all tid i verden til å teste kameraet. Det var med meg på lange trilleturer med datteren min, og da hun sov kunne jeg vente på at den rette situasjonen skulle oppstå. Vente på at lyset skulle komme og gi meg den eksponeringen jeg så for meg. Tenke, utforske, prøve, fotografere.

Kontrastene til A7-testen kunne ikke vært større. Her har det vært full gass fra første dag, og jeg har knapt funnet tid til å sette meg ned med kameraet og prøve ut ting. Det har bare måtte funke, og levere når jeg har trengt det.

En liten pust i bakken i en svært hektisk måned. Bildet er kjørt gjennom Instagram, og har dermed litt kraftigere farger enn originaleksponeringen. Foto: Lars Erik Mørk

Tirsdag, Notodden. Onsdag, Oslo. Torsdag, Trondheim. Fredag, Hafjell. Fra utendørsfotografering i syv plussgrader den ene dagen, til to timers livestreaming på Facebook den neste. Da jeg lastet opp bildene fra minnekortet da kameraet var levert tilbake hadde jeg tatt 1000 bilder på 4 uker. Det er mange eksponeringer til meg å være.

Så hvordan har egentlig kameraet fungert for meg under press, og har det tilfredsstilt de behovene jeg har hatt?

I bruk

I gamle dager startet enhver kameratest med å pakke ut kameraesken, lete frem ladekladden til kameraet (som var nærmest unik for hvert eneste nye kamera som kom på markedet), lete frem en ledig stikkontakt og vente et par timer mens kameraet ladet seg opp. I dag har dette endret seg radikalt. Nå er det pakke ut kameraet, sette på objektivet og lete frem den ledige micro-USB kabelen som står koblet til den ene PC-skjermen min. Plugg den i kameraet, slik du ville ha koblet til en mobil for lading, og du er i gang. Raskt og enkelt, og relativt problemfritt. Selv om det føles nesten litt feil å lade et proffkamera på denne måten, føles det nesten uforståelig at ikke dette har vært standarden mye lenger enn et par år.

Det bidrar også til langt mer klattlading av kameraet, noe som er bedre for batteriet og, med litt gode vaner, bidrar til at du sjeldnere går tom for strøm. For er det en ting jeg ofte misliker med de noe mindre speilløse systemkameraene, så er det dårlig batterikapasitet. På Canon og Nikons speilrefleksmodeller har CIPA-tall på rundt 1000 bilder vært normalen i mange år, og man merker det ganske fort om kameraet bare ligger på rundt 4-500 bilder per lading. Da føler man at man nesten alltid er tom for strøm, og man jakter lading rundt enhver sving. Slik er det ikke med A7 III. Selv om kameraet ikke lover mer enn 700 bilder per lading opplevde jeg nesten aldri å ha lite strøm tilgjengelig, selv i situasjoner hvor jeg gikk lenge mellom hver gang jeg ladet kameraet.

A7 III tålte kulde svært bra, og selv om jeg var ute timesvis i bare noen få varmegrader var batterikapasitet aldri noe problem.

Dette har vært et irritasjonsmoment på Sony-kameraene lenge, og en gledelig overraskelse som jeg ofte la merke til i testmåneden.

Et fullblods multimediakamera

En annen ting jeg fikk testet mye med A7 III, var hvordan kameraet fungerte i svært ulike situasjoner. Som regel prioriterer jeg primært fotoegenskapene til kameraene jeg tester, men denne gangen har jeg valgt bruke kameraet til alt fra videoreportasjer til live streaming. Spesielt det siste var uvant for meg, for tidligere har jeg bare brukt rene videokameraer til slike oppdrag. Med unntak av at jeg måtte bruke en overgang fra mini-hdmi til vanlig hdmi, fungerte det smertefritt. Kameraet ble brukt i en flerkameraproduksjon med bildemikser, og strøm var ikke noe problem da kameraet kunne plugges i veggen med en vanlig micro-USB kabel og stikkontakt.

Da kameraet var satt opp, hvitbalansen justert og fokus innstilt, merket jeg ingen praktisk forskjell på de øvrige videokameraene mine, og fotokameraet som var kamera nummer tre. Fordelen med å kunne bruke et vanlig systemkamera til dette er at det tar lite plass og, om du vil, kan du klare deg med mindre utstyr enn du vanligvis ville hatt med deg. Selv kjørte jeg en to timers stream, før jeg brukte det samme kameraet til både fotografering og videointervjuer litt senere på dagen. Det føltes praktisk å kunne fly til Trondheim med bare håndbagasje og allikevel dekke alle behovene jeg hadde med ett eneste kamera.

Hoppet etter Wirkola

Men så var det sammenligningen med A9 da. Det er litt spesielt å teste A7 III etter å ha testet Sonys toppmodell. Følelsen jeg sitter igjen med er ganske lik den jeg hadde etter å ha lånt en Tesla et par dager, og skulle sette meg i Passaten min på Gardermoen. A9 er det råeste kameraet jeg noensinne har testet, og ettersom A7 III er nærmest identisk i utførelse, størrelse og design er det nesten som at det føles som et A9 uten den ekstreme ytelsen. Og det er mer merkbart i hverdagen, både med tanke på skuddtakt, bufferhastighet og litt i søkeren, som har litt lavere oppløsning.

Hastigheten er den største forskjellen. Det er over dobbelt så raskt på skuddtakt som A7 III, og bufferen blir også markant raskere full. A9 klarer 250 RAW-bilder med 20 bilder per sekund før bufferen må laste bildene (sett at du har et minnekort som takler denne datamengden). Til sammenligning klarer A7 III “bare” vanlige 10 bilder per sekund inntil 89 bilder. Det er greit å påpeke at dette er mer enn nok for de aller fleste, og definitivt godkjent i et folkekameraet som A7 III tross alt skal være. Men på et punkt oppleves det som bedre enn storebror. Batterikapasiteten overrasket positivt, og jeg ble stadig forbauset over hvor mye strøm som var tilgjengelig på kameraet, selv etter lange dager med mye fotografering.

Skal man fotografere barn må man ha et raskt kamera for å fange situasjonene. A7 III leverer både på fokus, hastighet og eksponering, og er mer enn godt nok for de fleste. Foto: Jeanett Mork-Knutsen

Oppsummering

Jeg har aldri testet et kamera på en mer variert måte, og så intenst, som jeg har testet A7 III. Det har vært med meg over alt, og det har måtte levere under mange forskjellige forhold. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at det ikke har skuffet på noen ting. Om folk kan leve med en litt begrenset optikkpark kan dette potensielt bli en storselger for kameraprodusenten. Det har alt man trenger, og endelig har Sony laget et speilløst systemkamera som faktisk har god nok batterikapasitet. Det var virkelig merkbart sammenlignet med A9. Er man en fotoentusiast som vurderer å gå opp til fullformatskamera er det ingen grunn til å ikke vurdere denne modellen. Sjansen for at du blir skuffet, er liten.


Diskuter artikkelen

Diskuter denne artikkelen her

Vi har inngått en avtale med Diskusjon.no slik at du nå kan diskutere våre artikler der. Du må ha en konto på diskusjon for å gjøre dette, men det er gratis å få om du ikke allerede har en.

Paal er utdannet medieviter, og jobber til vanlig som senior kommunikasjonsrådgiver i Gjensidigestiftelsen. Han har tidligere jobbet fire år som frilansjournalist for Akam.no, og er en av grunnleggerne av f32.no.