Leica M10

Det første du tenker når du plukker opp Leica M10 er “dette veier et tonn” tett etterfulgt av “dette er moro!”.

Som Saurons ring er Leica M10 smidd for å tåle det meste. Ett stykke magnesium er frest til kameraets kropp, og inni der har ingeniørene i Wetzlar satt inn moderne elektronikk. For M10 tar deg tilbake til de analoge M-versjonene.

Utseendet er velkjent. Den rektangulære formen med det diskrete røde merket på fronten. Endene er buet så det ligger godt i hånden. Vekten overrasker deg litt når du tar i det for første gang før du kommer på ingeniørene og aluminiumen.

Leica M10 tar deg et steg tilbake. Meningen med kameraet er å sette fotograferingen i høysetet. Derfor har Leica fjernet en hel del knapper som de anser som enten unødvendige eller forstyrrende. Det formelig oser en god del zen ut av den sorte eller grå kolossen.

Leica M10 har den sedvanlige Leica-utførelsen og kommer i sort og sølv.

For det er enkelheten som er det viktige. På toppen av M10 finner du ikke særlig mer enn hjul for ISO og lukker, samt utløserknappen og blitzsko. Og du trenger ikke mer. Du setter ISO-hjulet på ønsket innstilling, objektivet på ønsket blenderverdi og lukkeren på ønsket hastighet. Mer trenger du faktisk ikke.

Leica M10 er enkelheten selv. Blender stilles på objektivet, hastigheten og ISO på toppen av huset. Så er utløserknappen helt på kanten.

Leica M10 er ergonomisk bygget. Det føles godt å holde i apparatet. Det er gjort litt mindre enn forrige modell, noe som gjør at det faktisk sitter litt bedre i hånda. Du endrer enkelt både lukker og blenderverdi uten å fjerne ansiktet fra søkeren.

Dypt inne bak aluminiumens harde ytre finner du bildebrikken og dens følgesvenn prosessoren. Bildebrikken har 24 megapiksler. Det er samme størrelse som Leica SL, M240 og Q-modellene. Den er dog helt nyprodusert for akkurat Leica M10. I tillegg så er kameraet utstyrt med Leicas Maestro II-bildeprosessor. Denne er også ny. Disse to sammen gjør at Leica M10 har en maksimal ISO-verdi på ISO 50 000. Det er ikke like høyt som mange andre toppmodeller, men det er heller ikke nødvendig. For vårt vedkommende er det best å stoppe mens leken er god og ikke dytte ISO-verdiene høy bare fordi man kan.

Fra autofokus til manuell fokus

Selv om kameraet er enkelt så er det en overgang fra andre systemkameraer til rammesøkere. Den overgangen er ikke nødvendigvis så enkel. Søkeren i et rammesøkerkamera er plassert øverst til venstre og i motsetning til speilrefleksen så ser du ikke gjennom objektivet. Måten å fokusere på blir derfor helt annerledes.

Leica har løst dette med et såkalt “splittbilde” der du har to bilder og flytter det det ene fram og tilbake. Når de er helt på linje har du funnet fokus.

Dette gjør at du må konsentrere deg mer for å ta bildet. Det nytter ikke å stole på at automatikken gjør det du vil. På en måte gjør det at du, før du får det litt mer inn i fingrene, må bruke lenger tid på hvert bilde.

Blir bildene bedre av det? Det er egentlig vanskelig å si. Undertegnede fikk et annet forhold til bildene som ble tatt, men om de ble bedre?

Feriebildene blir ikke nødvendigvis bedre selv om du har et Leica i hendene.

Før i tida, da det var snakk om film, så kunne manuell fokusering og splittbilde være et problem. Jeg har selv brukt opp utallige filmruller som har resultert i ingenting bare fordi jeg enten ikke har skjønt lyset eller fordi jeg ikke har klart å fokusere riktig.

Nå slipper du å bruke opp alle sparepengene dine på filmruller og fremkalling. Leica har, med unntak av Leica M-D, utstyrt alle sine fotoapparat med skjerm. Noe annet skulle egentlig tatt seg ut.

Størrelsen er tilnærmet standard. 3” og 1,036,800 piksler. Det er akkurat det vi forventer av en skjerm i dette sjiktet. M10-skjermen er klar og skarp. Den tåler sollys godt og selv under direkte sollys så var bildet godt synlig.

Skjerm og optisk søker. Som seg hør og bør. Enkel betjening med bare tre knapper ved skjermen.

I tillegg til rammesøker så har Leica M10 mulighet for liveview. Dette er et ypperlig tilskudd, som vi egentlig aldri brukte. Selv om du får en del nyttige funksjoner som for eksempel fokuspeaking (dette er spesielt nyttig på stor blender som f/1.4)  så tydde vi så og si alltid til selve søkeren. Det føltes rett og slett feil å bruke skjermen.

Spesielt også når søkeren er såpass stor og lys som det den er på Leica M10. Søkerstørrelsen er på 0,73x noe som betyr du får mye informasjon på lite område. I tillegg er dekningen økt med 30% fra forrige modell. Søkeren er med andre ord veldig god å bruke. Du får god oversikt over scenen. Om du har et moderne Leica-objektiv er det antageligvis også elektronisk. Det betyr at informasjonen om objektivet blir sendt til kameraet og den justerer rammene som viser brennvidden automatisk i søkeren.

Et påskudd for å bruke LiveView er alltid videofunksjonen. Dette påskuddet finnes ikke i Leica M10. For hvor er video-funksjonen? Det er noe Leica fant ut at de skulle droppe. Vi savnet det ikke heller. Markedsføringen av Leica M10 går på at du skal tas tilbake til det essensielle ved fotograferingen. Du skal ikke bli belemret med video eller annet nymotens fjas. Derfor er det heller ikke med.

Og det er som sagt helt greit. Vi savner rett og slett ikke video. M10 ville nok ikke vært et dårlig videokamera, men vi setter veldig stor pris på at Leica har satset alle pengene på å lage et bra fotoapparat og ikke et som skal gjøre både stillbilde og video.

Hvordan er det i bruk

Det ligger nesten i beskrivelsen av kameraet. Historikken sitter dypt. Om du ikke bruker det til gatefotografi får du nesten en følelse av skam. Det er jo tross alt det Cartier-Bresson brukte! Nå skal vi ikke si at det er eneste bruksområdet, men det passer faktisk veldig godt.

Leica og gatefoto er som hånd i hanske.

I tillegg til en ekstremt enkel betjening er kameraet ekstremt diskrét i bruk. På tross av sitt ganske så store utseendet så skremmer det ikke. Det er behagelig. På gata var det ikke mange som reagerte når jeg hadde det foran ansiktet. Skulle jeg brukt 5D Mark III-en som jeg vanligvis bruker ville reaksjonen vært en helt annen.

Men M10 kan brukes til mer enn bare gatefoto. Strengt tatt er det objektivene og brennviddene som setter begrensningene; ikke kameraet.

Leica M10 med Summilux-M 1:1.4/35 ASPH – f/1.4 – 1/4000 – ISO 800

Det er kvaliteten på filene som er det viktigste. Og Leica M10 leverer i absolutt ypperste klasse. Vi er så absolutt ikke skuffet av all informasjonen RAW-filene klarer å ta vare på. JPG-filene er også overraskende gode. De leverer godt på skarphet, dynamikk og farger. Det er i tillegg mulig å trekke ut en hel del informasjon om du vil jobbe videre med dem senere.

Støyen på høy-iso er mer kledelig enn forstyrrende. Du kan strekke deg ganske langt før dynamikkomfanget begrensens. ISO-støyen blir synlig, men ikke plagsom, på ISO 3 200 – og det er ikke før på ISO 10 000 at fargene begynner å gå inn i hverandre (såkalt banding) og støyen blir plagsom. Med tanke på at maks ISO-verdi er 50 000 så syns vi det er ganske bra.

ISO 6400 ser veldig bra ut!

Et riktig eksponert bilde med Leica M10 vil nesten uansett være bra fargemessig. Dagens moderne bildebrikker takler mye, og M10-brikka er ikke noe unntak. Alt annet ville vel egentlig vært overraskende.

Når det kommer til farger så har Leica M10s filer et herlig dust preg over seg. Dette er selvfølgelig subjektivt, men vi satte stor pris på filene som ble produsert. Dynamikkomfanget er veldig bra og informasjonen filene inneholder er mye. Om du er personen som liker å mikke og mekke på filene i ettertid så er det mye å hente ut i Photoshop eller Lightroom. Til og med JPG-filene er gode.

Det som kanskje overrasket oss mest er hastigheten på kameraet. På kontinuerlig opptak klarer den hele fem bilder per sekund. Æren for dette må tillegges Leica M10s Maestro II-bildeprosessor. Det holder dog ikke å være rask om kameraets buffer ikke kan håndtere det. Leica M10 har 2GB-buffer så du skal kunne ta opp mot 30 bilder før det går tregt. Kameraet holder hva det lover.

Det er ikke det enkleste kameraet å bruke til sport, men det går … på et vis.

Vi prøvde kameraet til sport og ble positivt overrasket. Både av hastigheten og hvordan det faktisk var i bruk. Manuell fokus er noe ganske annet enn autofokus og brennviddene er ikke like store som det jeg har på mitt Canon-utstyr, men følelsen av hvordan Leica M10 er i bruk er veldig spesielt. Hastigheten på bildeopptaket var overraskende og det holder faktisk hva Leica lover. I tillegg så treffer du overraskende enkelt når du først lærer deg å bruke den manuelle fokusen.

Kameraets menysystem følger Leicas grunntanke: Det er enkelt og det aller meste løses ved å bruke hurtigmenyen du finner under ved å trykke på meny-knappen. Denne menyen er egentlig en favoritt-meny, der du setter de tingene du selv bruker oftest. Lurt. Trykker du en gang til på den så får du tilgang til hele menyen. Selv det som skal være avansert er enkelt.

Men hva er teit da?

Alt er dog ikke helt perfekt. To ting slår oss som lite gjennomtenkt: Bunnplata og filoverføring. Leica M10 har beholdt bunnplata som du finner på alle de andre i Leica M-serien. Det betyr at når du skal bytte batteri eller SD-kort så må du gjøre det på den gammeldagse måten. Bunnplata må skrus av, og batteriet tas ut. Det er tungvint. Spesielt når du er vant til å åpne en luke og bare bytte batteriet.

Den andre tingen er å flytte bilder fra kameraet til noe annet. SD-kortet sitter ved siden av batteriet, så du må gjøre samme operasjon for å ta ut kortet.

For kortet må ut om du skal ha bildene over til datamaskinen din. Leica M10 har ikke utgang for kabel. Det er fordi de nok gjerne vil at du skal bruke Leica-appen. I seg selv en god tanke hadde det ikke vært for at appen kun finnes til iOS…

Oppsummering

Om du gjennom denne artikkelen har fått inntrykket av at vi er nesegruse i beundring så tar du ikke mye feil. Leica M10 er et kamera vi ville anbefalt åtte av ti ganger.

Men hvorfor bare åtte?

Fordi det ikke er for alle. Du skal være over middels interessert i å finne glede i dette apparatet. Rammesøker og manuell fokus er en terskel mange må over.

I tillegg så har det en rimelig spenstig pris. Bare kamerautstyr koster over 60.000 kroner, og så må du ha objektiv i tillegg. Det er langt ifra for alle.

Men har du pengene og interessen så kjør på. Du kommer til å få seg en følgesvenn gjennom flere år.Joda, det blir stadig vekk bedre bildebrikker og det kommer bedre dynamikkomfang, men vi tror ikke du merker det så godt.

Leica M10 symboliserer tysk kvalitet, og vi anbefaler det til det fulle.


Diskuter artikkelen

Diskuter denne artikkelen her

Vi har inngått en avtale med Diskusjon.no slik at du nå kan diskutere våre artikler der. Du må ha en konto på diskusjon for å gjøre dette, men det er gratis å få om du ikke allerede har en.

Eivind er fast inventar på Ullevaal stadion og Jordal Amfi i egenskap av fotograf og generell sportsidiot, selv om han fotograferer det aller meste, fra landskap til sport. Eivind fotograferer for det meste digitalt, men han er ikke fremmed for å dra fram filmrullene og det analoge kameraet om anledningen byr seg. Eivind har en bachelorgrad i digitale medier og en mastergrad i medievitenskap.