Hvem fanden er interessert i speil?

Belgkameraet, eller det tekniske kameraet, hadde vanligvis ingen søker – fotografen betraktet motivet på mattskiven. Men denne sammenleggbare utgaven kunne brukes til action- og sportsfotografering med påsatt «sportssøker».(Foto: William Milner | Dreamstime.com)

Få andre komponenter i et kamera har hatt så mange ulike utforminger og tekniske løsninger som søkeren. Når ellers like kameraer tar de samme bildene uansett søker, hvorfor legger vi så voldsomt vekt på utformingen av søkeren? Fremtiden for fotobransjen handler ikke om speil eller speilløst.

Kampen om fotografenes oppmerksomhet kommer til å handle om helt andre ting enn søkeren. Den kommer til å handle om mye annet enn kameraer, og selv markedskrigen om kameraer kommer til å handle om noe helt annet enn speilrefleks kontra speilløst.

Speilløse kameraer er heller ikke noe nytt. Utskiftbare objektiver har eksistert lenge før noen laget en speilreflekssøker. Leica, kanskje fotohistoriens mest legendariske produsent, har laget speilløse kameraer med utskiftbare objektiver siden 1930. Strengt tatt er speil en fysisk hindring som både kan forsinke utløseren og stjele noe av lyset. Men produsentene har vært dyktige til å foredle teknologien slik at speilreflekskameraene er blitt fremragende verktøy.

For 10–15 år siden snakket alle fotointeresserte om veiskillet film/digitalt. Det var dem som håpet at det digitale «skulle gå over», på samme måte som det var enkelte som mente internett kom til å bli en flopp. I dag er det ingen som tviler på at digitalt er den viktigste teknologien for å fremstille bilder, men på fotoskolene er fremkallertankene fremdeles våte. Side om side med den digitale verden er det fremdeles lov å dyrke det fotokjemiske håndverket.

Film eller digital? En gang var det et tema. Nå er det speil eller speilløst.

Film eller digital? En gang var det et tema. Nå er det speil eller speilløst. (Foto: © Trutta | Dreamstime.com).

I dag kjemper speilreflekskameraer side om side med speilløse om publikums gunst. Det finnes speilløse kameraer med bildebrikker større enn det mange kaller «fullformat» (36 x 24 mm, tradisjonelt kalt småbildeformat eller litt misvisende 35 mm-format) i tekniske kameraer. Til disse bruker fotografen gjerne en stor dataskjerm som «søker». Sony og Leica lager speilløse digitalkameraer med bildebrikker i småbildeformat, mens Canon, Nikon og Sony lager speilreflekskameraer i samme format. Noen av Sonys kameraer har f.eks. samme bildebrikkekonstruksjon som noen av Nikons. Det er ingen forskjell på bildekvaliteten om disse har speil eller ikke. Speilrefleks er ikke i seg selv en kvalitetsfaktor.

Når enkelte entusiaster i dag diskuterer speilrefleks kontra speilløst, er det likevel et sidespor. Speilreflekskameraer kommer til å leve godt ved siden av speilløse kameraer også i fremtiden. Men selv om det om få år blir få speilreflekskameraer å velge blant, er det ikke speilet som er forklaringen. Det handler mer om mekanikk kontra elektronikk.

Elektronikk

Et digitalkamera med mekanikk er egentlig en anakronisme. Mobilkameraene viser oss at mekanikk er unødvendig for å fotografere, behandle bilder, se på resultatet, kommunisee med dem og publisere dem. Dagens speilreflekskameraer er på mange måter akkurat som filmbaserte kameraer for 20-30-40 år siden, før digitalkameraer kom i vanlig salg. Det er bare bildebrikken og lagringsmåten som er vesentlig endret. For øvrig består speilreflekskameraene hovedsaklig av 50–100 år gammel teknologi. Og som ofte ellers med gammel og velprøvd teknologi, viser det seg at den duger meget bra, selv om tiden er i ferd med å løpe fra den.

Dagens kameraer er i grunnen små spesialiserte datamaskiner med fotografimuligheter. (Bilde: Canon).

Dagens kameraer er i grunnen små spesialiserte datamaskiner med fotografimuligheter. (Foto: Canon).

Det store paradigmeskiftet vil – også i fotoverdenen – handle om at elektronikk fortrenger mekanikk. Og i vår lille søkersentrerte andedam, er det lett å rette oppmerksomheten mot speilsøker kontra elektronisk søker. Det er der skillet er mest iøynefallende. For mens det er umulig å lage en god optisk søker uten mekanikk, er det like vanskelig å lage en god speilløs søker uten elektronikk.

Elektronikk koster en del å utvikle, og så lenge de mekaniske speilrefleksene byr på velprøvd teknologi som for lengst er betalt og inntjent, vil utviklingskostnadene og risikoen ved å introdusere det helt nye, holde prisene på elektroniske kameraer oppe. Men det varer ikke så lenge. Når publikum har akseptert kameraer med få eller ingen vitale mekaniske komponenter, vil elektronikken vinne på at den er mye billigere å masseprodusere, og fordi den gjør det mulig å sprenge de grensene mekanikken har innebygd. I en elektronisk søker kan du lese av mer informasjon om innstillinger, skarphet og eksponering enn i en speilsøker, eller du kan velge å bare se bildet du komponerer. Søkerbildet kan også gjøres større, særlig i kameraer med små bildebrikker, som ellers begrenser søkerbildet med speilsøker.

Vi ser dessuten at elektroniske kameraer er mindre, lettere og har mye høyere ytelse enn mekaniske. Selv om vi fremdeles kaller dem «speilløse».

Optikk

Helt fri for mekanikk blir vi likevel ikke. Selv mobilkameraer trenger et minimum av mekanikk for å fokusere. Fiks-fokus-mobiler er like passé som engangskameraer med fiks-fokus, og selv om speilrefleksobjektiver uten fokusmulighet faktisk finnes, ville ingen finne på å kjøpe et systemkamera som ikke kan brukes til å fokusere. Med dagens teknologi trengs mekanikk til å flytte linseelementer for å endre fokuspunkt. Selv landevinninger som «omnifokus» flytter linseelementer for å fokusere gjentatte ganger før bildene settes sammen til et nytt bilde der enten hele bildet er i fokus, eller til et bilde der man kan velge ulike fokuspunkter mens man ser på dem.

Både mekaniske kameraer og elektroniske kameraer trenger optikk. Foto: © Chien Ping Tsai | Dreamstime.com

Både mekaniske kameraer og elektroniske kameraer trenger optikk.(Foto: © Chien Ping Tsai | Dreamstime.com)

Optikken er en fysisk nødvendighet for alminnelig fotografi, men drar også nytte av elektronikk. Det er allerede vanlig å kompensere for optiske feil med elektronisk bildebehandling i kameraet. Om du trodde det bare var billigkameraer som gjør dette, bør du få med deg at Hasselblad allerede for ca. 10 år siden til sine studiokameraer begynte å konstruere optikk som ble korrigert på den måten. I dag er det vanligere enn at optiske feil utelukkende korrigeres med glass, og det gjelder alle kameraer med innebygd elektronikk. Det vil si nesten alle.

Programvare

Siden dagens kameraer på mange måter kan beskrives som datamaskiner med bildeegenskaper, er selvsagt programvaren i kameraets datamaskin viktig. Mer og mer av de fotografiske mulighetene tilbys gjennom avansert programvare, og mer og mer programvare bygges inn i kameraene. Mens internprogramvaren til analoge kameraer i begynnelsen begrenset seg til å lese av lysmåleren og styre lukkermekanikken, var den allerede fra starten helt vesentlig for hele bildeprosessen i digitale kameraer. I dag håndterer kameraenes prosessorer (det er ofte flere) programrutiner som tolker lysets kontrast, fargesammensetning, fremhever skarpheten og oppløsningen, styrer fokusering, korrigerer optiske og digitale feil, styrer skjerm- og søkervisning, og ikke minst – gir fotografen forløpende informasjon.

Samsung er blant produsentene som har vært tidlig ute med å åpne for internettkommunikasjon og apper i sine kameraer. (Foto: Toralf Sandåker)

På folkemunne snakkes det fremdeles om «ubehandlede» bildefiler, og da er det gjerne RAW-filer vi snakker om. Men i virkeligheten er de også et resultat av en lang rekke analoge og digitale prosesser i kameraets datamaskin. Det gir like lite mening å snakke om ubehandlede bildefiler som kjørefrie biler. Jo mer datakraft kameraene får, og jo mer avanserte programrutiner ingeniørene klarer å utvikle, desto mer avansert bildebehandling vil produsentene tilby. Flere produsenter tilbyr allerede kameraer der du kan laste ned egne programmer som benyttes omtrent som en smartmobil. Hybrider mellom «ordentlige kameraer» og smartmobiler er ikke noe nytt. Og siden kameraet er en datamaskin med bildemuligheter, har vi ennå ikke sett grensene for hvordan databehandlingen kan endre fotograferingen. Gjøre den enklere, gjøre den mer avansert, eller kanskje mer komplisert? Vi vet jo alle at ikke alt man putter i en datamaskin nødvendigvis er av det gode.

Kommunikasjon

Vi tror likevel at de viktigste endringene med elektroniske kameraer vil handle om kommunikasjon. Evnen til å kommunisere – trådløst og som en grunnleggende funksjon – er den viktigste forklaringen på at mobilen nå er blitt det mest brukte kameraet. Det er neppe realistisk å tro at «tradisjonelle» kameraer kommer til å gjenvinne det hegemoniet. Men de kan – og må – bli vesentlig bedre til å kommunisere med omverdenen.

Med få unntak er dagens kameraer fremdeles latterlig lite funksjonelle hvis du vil legge bilder ut på en nettside, på sosiale medier, sende dem til en annen datamaskin eller arkivere bilder med backup. Til gjengjeld har de mange fortrinn for fotografens mulighet til å komponere, eksponere, følge motiver og kvalitetssikre sine bilder. Fysisk håndtering, intuitiv styring av opptaksinnstillinger (ofte med mekanikk), og ikke minst muligheten til å benytte optikk med spesielle egenskaper for ulike typer motiver – egenskaper mobilkameraer er sørgelig dårlig på.

Likevel er det et faktum at stadig mer av utviklingen innen fotografering er mobilsentrert. Både armbåndsmobiler og nettbrett er bildesentrerte fra grunnen av, og så vel Apple som de store bak Android- og Windows mobil-kameraene – Samsung, Sony, LG, Google, Microsoft og flere – åpner stadig opp for nye måter å bruke bildeteknologi på. Og om ikke de gjør det, er det en tenåring som får en ide og snekrer sammen en app i skoletiden.

Mobilkameraet vinner på alle fronter, til tross for at det er klønete å bruke, og ikke tar spesielt gode bilder. Men det kommuniserer. (Foto: Martin Abegglen)

Mobilkameraet vinner på alle fronter, til tross for at det er klønete å bruke, og ikke tar spesielt gode bilder. Men det kommuniserer.
(Foto: Martin Abegglen)

Når vi spør produsentene hvorfor de ikke gjør det like enkelt å kommunisere med «vanlige kameraer» som med mobiler, får vi unnvikende svar. Vi tror de rett og slett er i villrede, og at terskelen for å kaste seg inn i mobilmarkedet er skremmende for de fleste av dem. Men både Sony, Samsung og Panasonic har lenge laget og solgt mobiler, og selv tradisjonsrike Leica har brukervennlig og kraftig programvare for å kommunisere mellom mobil og kamera. Med WiFi/Wlan.

Den direkte kommunikasjonen – mellom kamera og internettet med alle sine tjenester – krever likevel tilgang til det mobile internettet. Vi vet at flere mobilprodusenter ønsker å finne en alternativ standard uavhengig av SIM-kort, og dermed bryte teleoperatørenes klamme grep om trådløs kommunikasjon. Vi tror det kommer også til kameraprodusentene, og at iallfall noen av produsentene vil se mulighetene i å la «ordentlige kameraer» bli like gode til å kommunisere som en hvilken som helst annen datamaskin.

Noe annet ville jo være meningsløst når alt likevel er elektronisk og digitalt.


Diskutér denne artikkelen i forumet.

Toralf er frilans fagjournalist, fotograf og grafisk designer. Forfatter av boken «Se med kamera», skriver artikler og holder foredrag, kurs og workshops om de fleste emner innen bildekommunikasjon. Fast tilknyttet tidsskriftet Fotografi som frilans teknisk redaktør siden 2001, og har jobbet i 35 år med medier, teknologi og kompetanse.