Historien om et forbannet bilde

La meg si det først som sist: Jeg er ikke overtroisk av meg. Jeg tror ikke på forbannelser, Julenissen, små grønne menn eller Snåsamannen, bare for å nevne noe. Dersom jeg derimot trodde på forbannelser ville jeg vært hellig overbevist om at dette bildet hadde en heftig en av slaget.

Jeg går i fellen

Tidlig våren 2004 la jeg ut på en 429 km lang vandretur kalt The Pennine Way. Fra startpunktet ca midt mellom Sheffield og Manchester snirkler den seg nordover gjennom noe av det mest uberørte landskapet Storbritannia har å by på, og et stykke inn i Skottland. Bildet du ser øverst i artikkelen er tatt i løpet av den første dagsetappen på denne turen, og viser utsikten over Kinder Reservoir og området rundt. Ingen bilder har noensinne forvoldt meg så mye trøbbel som det bildet der.

Bildet ble tatt som en del av avslutningsprosjektet mitt i fotoutdannelsen min ved det som før i tiden het London College of Printing. Ved senesterstart troppet jeg opp til det første møtet med ham som skulle være min veileder gjennom hele året, proppfull av idéer. Som ble skutt ned i tur og orden. Den ene prosjektidéen jeg la frem etter den andre var ikke akseptabel, og til sist satt jeg igjen med min siste backup-idé: Jeg ville gjøre et fotoprosjekt om det å være på vei fra ett punkt til et annet. Om det å være underveis. Veien som destinasjon, om du vil. “Greit”, sa veilederen endelig, “men da må du velge deg en bestemt vei eller rute”. Oj. Det var ikke noe jeg var foreredt på i det minste. Selv om jeg hadde bodd i London i over to år på det tidspunktet, så visste jeg egentlig ikke filla om geografien rundt. “The Pennine Way” datt det ut av meg, før jeg visste hva som hadde skjedd. Jeg husket navnet fra engelsktimene i sjetteklasse, men ikke så mye mer. Hvor lang ruten var, for eksempel, fant jeg ikke ut før jeg for lengst hadde forpliktet meg til å gå den.

Sånn hadde det seg altså at jeg en tidlig vårdag sto opp på et vandrerhjem langt fra nærmeste busstopp et sted i England, pakket sekken, og la i vei. I nevnte sekk lå en Hasselblad 203FE, to objektiver på henholdvis 50 og 80 mm, samt et Manfrotto 190B stativ med et #222 joystick-hode, i tillegg til lysmåler, regntøy, førstehjelpssaker, kniv, kart og kompass, klesskift, nødproviant, gnagsårplaster og ørten ruller med svart-hvitt film. I tillegg hadde jeg en nyinnkjøpt Garmin-GPS som spiste batterier til frokost, full av 350 møysommelig håndplottede waypoints.

Jeg tar bildet

Turen begynte bra, med nydelig vær og høflige nikk til og fra andre turgåere, men det skulle raskt forandre seg. Stien hadde nemlig blitt fullstendig vasket bort i et kraftig regnskyll noen uker før, og når stigningen begynte å bli drøy var det klatring på det blottlagte fjellet som var eneste utvei, skulle jeg komme meg opp 636 meter høye Kinder Scout. Det holdt på å gå galt temmelig fort. Ikke bare hadde jeg ikke klatreutstyr, jeg hadde også en kraftig ovebalanse bakover, takket være 112 liter ryggsekk full av fotoutstyr og annet som jeg HELT sikkert ville få bruk for i løpet av turen. Hvis jeg overlevde da.

Opp kom jeg heldigvis, og mens jeg kom til hektene igjen fant jeg frem kameraet og tenkte det måtte være passe tid å ta noen landskapsbilder. Det var jo det som var poenget med det hele. I samme øyeblikk kom tåken. Jeg har aldri noensinne sett tåke bevege seg så raskt før. Jeg er villig til å sverge på at tåken kom så raskt at den la igjen bremsespor på steinene på toppen av Kinder-platået, hvor jeg stod og rotet frenestisk i sekken etter kamera, lysmåler, objektiv, film og filmbakstykke.

I det jeg var klar, lukket tåkeveggen seg rundt meg, og jeg så ikke en meter i noen retning. Jeg kunne se hvilken retning solen var, siden tåkeheimen var litt lysere i den retningen enn de andre, men det var også det. Fortvilet stod jeg der litt, før jeg begynte å pakke ned kameraet igjen for å fortsette. Da, plutselig, åpnet det seg en spalte i tåken. Jeg reiv kameraet ut av sekken igjen, dreit loddrett i stativet, fokuserte, håpet lysmålingen var sånn noenlunde, og skjøt ett bilde – to – tre – og så var tåken der igjen. Vinduet var lukket. Kameraet ble pakket ned igjen, og jeg fortsatte over platået gjennom tåken.

My Pennine Way - Lonely Tree BW, 8-bit sm

Jeg tigger om vann

Det skulle vise seg at bare 349 av mine 350 møysommelig plottede waypoints var korrekte. Det ene som var feil lå noen meter utenfor et stup, i løse luften. Det hadde ikke vært så nøye, hadde jeg kunnet se hvor jeg gikk, men siden 1) det var tjukk tåke, og 2) jeg var tett i pappen og stolte helt og holdent på GPS-en, holdt dette på å gå galt. Det gjorde det heldigvis ikke, men etter den tåkrøllende opplevelsen stolte jeg mer på kartene jeg hadde med meg, og GPSen fikk kun rådgivende myndighet fra da av.

Turen videre var riktig fin, bortsett fra at jeg gikk tom for vann, og ikke fant noe rent vann å fylle flasken fra. Jeg ble mer og mer tørst, og jo mer jeg konsentrerte meg om å finne vann, jo tørstere ble jeg. Jeg har vært i noen av verdens tørreste og varmeste ørkener, men en tørst som dette har jeg aldri opplevd verken før eller siden. Da jeg endelig møtte noen andre turgåere var det første jeg gjorde å skamløst tigge vann fra dem. Jeg fikk det de hadde, og har aldri brydd meg så lite om fremmede menneskers spytt som da.

Tørsten ble slukket, i alle fall midlertidig, og jeg kunne konsentrere meg om landskapet. Og godt var det, for jeg hadde kommet meg inn i et område som så ut som det var hentet fra en dårlig Star Trek-episode. Platået var dekket med et lag av torv av flere meter tykkelse, og dette torvlaget hadde så små bekker og elver skåret seg ned i, til grunnfjellet. De var tørre nå, men de var både vanskelige og ubehagelige å gå i. Steinene på bunnen gjorde det vanskelig å få sikkert fotfeste, og det var umulig å se hvilken retning man gikk i på grunn av de høye sidene. Klatre opp til toppene var mulig, men da var det ikke mange metrene før man måtte ned igjen og begynne på nytt.

Jeg valgte å stort sett holde meg nede i minicanyonene, og bare klatre opp en gang i blant for å sjekke retningen. Ingen av delene var noe bra for kneet mitt, som hadde begynt å gjøre temmelig vondt etter hvert, men det var ikke noen annen måte å gjøre det på.

Her fikk jeg også en av mine største naturopplevelser noensinne. På en klatretur til toppen for å se hvor jeg var la jeg merke til at det satt et titalls harer rundt om på hver sin mørkebrune torvtopp. Harene hadde fremdeles vinterpelsen på, og når det ikke var så mye som en snøfonn i sikte i dette ellers grå og mørkebrune landskapet, stakk de seg ut som nonner i et horehus. Et nydelig bilde kunne det blitt, men fikk jeg fisket frem kameraet i tide? Nei, selvsagt ikke.

Jeg blir ødelagt

Etter hvert som jeg nærmet meg slutten av den uforutsett lange dagsetappen, ble kneet verre og verre. Til slutt ble det så ille at jeg måtte bruke en gammel gjerdestolpe som krykke, og velge ruten gjennom terrenget med omhu, slik at nedstigningen ikke ble for bratt. Mistet jeg kontrollen her var det 20-30 meter med steinur før jeg hadde stoppet. Og som om ikke det var nok: Kneet hadde gjort at jeg brukte mye lengre tid enn beregnet, og mørket begynte å falle på. Lommelykt hadde jeg med meg, men batteriene hadde jeg vært nødt til å sette inn i GPSen i stedet. Vekselbruk ble løsningen, men det gjorde bare at batteriene døde raskere, siden GPSen brukte lang tid på å få kontakt med satelittene hver gang.

Til slutt kom jeg meg ned, sliten og mørbanket, og med ikke mer enn tre bilder på rullen. Etter en natts søvn var kneet fremdeles hovent og vondt, så jeg endte opp med å haike til nærmeste jernbanestasjon og ta toget tilbake til London hvor jeg oppsøkte lege. Det viste seg at kneskålen min hadde blitt forskjøvet på ett eller annet vis, og det måtte tre måneder med fysioterapi til for å få orden i den igjen.

Negativet blir ødelagt

Mens jeg ventet på at kneet skulle bli bra, tilbragte jeg tiden på mørkerommet med å fremkalle og kopiere de tre bildene jeg tross alt hadde fått.

Jeg hadde betalt dyrt for dem, og ble svært fornøyd da jeg fikk fremkalt filmen og syntes at det ene bildet hadde blitt gansike bra. Men det var noe pussig med filmen. Noen flekker som ikke gikk vekk, på overflaten av filmen. Jeg vasket og vasket og kjøpte spesialutstyr for flekkfjerning, men neida, gunket var der fremdeles, og alle papirkopier jeg prøvde å lage ble i større eller mindre grad ødelagt av dette.

Ikke før jeg snakket med skolens teknikere forstod jeg hva som hadde skjedd: Når man fremkaller film brukes det i slutten av prosessen noe som kalles “wetting agent” for å unngå tørkeflekker på filmen. Den er ganske dyr, og er essensielt et stoff som gjør det samme som oppvasksåpe, nemlig bryte ned hinnen på vannet som ellers ville etterlatt flekker når den tørker inn. Oppvasksåpe er som kjent billige greier, så mange bruker det i stedet for “ekte” wetting agent, noe som er helt OK. Man får gode resultater av begge deler. På studentmørkerommet som jeg brukte, derimot, var det ikke alle som hadde like god kontroll på dette, og da det ble tomt for wetting agent var det et lyst hode som husket at såpe funket like bra. Vedkommende hentet så håndsåpe fra toalettene, og fylte flasken med det i stedet for wetting agent, uten å si et ord til noen. Hvor mange som fikk ødelagt filmen sin av det påfunnet vet jeg ikke, men jeg var langt fra alene. Håndsåpe inneholder blant annet voks og en masse annen styggedom som man ikke vil ha på et negativ.

De neste tre månedene gikk jeg til fysioterapi og vasket negativet innimellom forsøkene på å få et brukbart print i mørkerommet. Jeg brukte for tusenvis av kroner i baryttpapir og vasket til slutt negativet så mye at emulsjonen begynte å løsne. Det var ugjenkallelig ødelagt, men før det skjedde fikk jeg til slutt laget ett eneste godt print av det. Jeg var nå så drittlei hele bildet at jeg sa meg fornøyd med det.

My Pennine Way - High Cup Nick BW, 8-bit sm

Bildet blir ødelagt – igjen

Et halvt år senere ble eksamensprosjektet levert og det ene mørkeromsprintet var ett av seks bilder i serien jeg presenterte. Serien gikk videre til å representere skolen i en utstilling av de beste elevprosjektene det året, og derfra ble tre av bildene mine – deriblant dette – valgt ut til å delta på en utstilling i kunstbyen St. Ives i Cornwall, som de første fotografiene noensinne i ærverdige Belgrave Gallery. Ikke bare var dette en enorm fjær i hatten for en nyutdannet fotograf, men det var kanskje også en mulighet for å selge noen bilder og tjene tilbake de stadig økende utgiftene jeg hadde hatt med prosjektet.

Bildene ble pakket i en svært solid trekasse og sendt med DHL til St. Ives, og ganske riktig, det ene bildet ble solgt til en samler. Du tipper garantert hvilket. Bildet hadde imidlertid vært innrammet siden før eksamensutstillingen, og måtte sendes tilbake til meg for signering. Som sagt så gjort, og samme trekasse ble sendt tilbake til meg med de tre bildene inni. Så langt, så godt, men bobleplasten som jeg hadde pakket MELLOM bildene da jeg sendte dem fra meg, hadde ikke galleriet sett seg nødt til å legge nedi, og DHL hadde heller ikke brydd seg om “denne side opp”-merkene jeg hadde klistret på kassen. Resultatet var at glasset i rammene var knust og hadde skåret seg inn i det ene bildet og ødelagt det fullstendig.

Gjetter du hvilet bilde?

Tilbake til mørkerommet, og nye tusenlapper forsvant i et forsøk på å lage et nytt brukbart print som kjøperen kunne få, hele tiden mens jeg måtte komme med bortforklaringer overfor galleriet. Hvor lang tid kunne det egentlig ta å signere et bilde og sende det i retur? Jeg fikk det til slutt til, og sendte bildet til galleriet, men ikke med DHL denne gangen.

Sendingen med det ødelagte bildet var heldigvis forsikret, men ikke for mer enn en tredel av salgssummen. Men det var da noe, tenkte jeg, og så mitt snitt til å så dekket noe mer av utgiftene. Krav ble sendt inn, og etterhvert godkjent. Men ingen penger kom. Etter litt mas fikk jeg endelig kontakt med rette vedkommende, som kunne fortelle at sjekken var sendt for lenge siden. Sjekk? Ja, de brukte visst fremdeles slikt her. Men hvor ble den av?

Nei den hadde de sendt til feil adresse.

Are er utdannet fotograf og har hatt fotodilla siden nittitallet. Han har tidligere vært journalist og redaktør i Akam.no i til sammen syv år, og er nå sjefredaktør i f32.no ved siden av dagjobben som en av flere redaktører av helsenorge.no. Han har også vært sjefredaktør for Visitnorway.com. Han har generelt alt for mange kameraer, av alle mulige systemer - og alt for lite tid til å bruke dem.

Leave a Reply