Nye Nikon DL 24-85mm

Fra Nikons fiasko til Sonys gullgruve. En historie om en bildebrikke


Da den kom var det ingen som skjønte poenget, men i dag har de fleste produsentene kastet seg på trenden med kompaktmodeller med 1″ bildebrikke. Hva har egentlig skjedd?


En uventet lansering

Året var 2011. Panasonic og Olympus hadde allerede tre år tidligere annonsert sitt samarbeid om “fremtidens kamerasystem”, Micro Four Thirds, en speilløs systemstandard som for alvor hadde sparket i gang et helt nytt kamerasegment. De nye modellene skulle være små og uten speil, og dermed også uten optisk søker. Resultatet var en slags hybrid mellom to verdener: De enkle kompaktmodellene og de mer avanserte speilreflekskameraene. Sony hadde også lansert sitt tilsvar til bransjen, Sony NEX-3, som i motsetning til sine konkurrenter på dette tidspunktet brukte en vanlig APS-C bildebrikke.

 

Alles øyne var imidlertid rettet mot Canon og Nikon, som på dette tidspunktet var de to store gigantene i markedet. De hadde tatt seg god tid og latt markedet modne, og nå ventet man på at de skulle kaste seg ut i den nye kamerakrigen. 21 September var ventetiden over, og Nikon lanserte sine to første (digitale) speilløse systemkameramodeller Nikon 1 V1 og 1 J1 denne dagen.

Nikon 1 J1 tok ikke akkurat fotopressen med storm. Foto: Nikon

Kameraene var relativt like, men det var tydelig at 1 J1 var myntet på de som ønsket å ta steget opp fra et enkelt kompaktkamera, mens 1 V1 var rettet mot entusiastene. Med unntak av et kanskje litt nøytralt og kjedelig design, og fraværet av et kontrollhjul med A,P,S,M, var det spesielt én ting pressen rynket på nesen over. Nemlig det litt merkelige valget av bildebrikke.

For med kameraene introduserte Nikon den nye klassen CX, som skulle være en sidestilt klasse sammen med de eksisterende DX og FX klassene, for henholdsvis APS-C sensorer og fullformat. Den nye bildebrikken målte 13.2 mm × 8.8 mm, og var utstyrt med en oppløsning på 10,1 megapiklser.

Nikons 1

Med en cropfaktor på 2,7 var det mange som mente at bildebrikken var for liten, og at ytelsen ville minne mer om hva man fant i kompaktkameraer, og ikke i et skikkelig systemkamera. Enkelte hevdet også at Nikon hadde tatt dette valget for å beskytte sine speilrefleksmodeller, ved å lansere en brikke så liten at den ikke ville blitt sett på som en reell konkurrent. Den nye brikken gjorde også at Nikon måtte lansere ny optikk, og de tre objektivene som ble sluppet sammen med de nye kameraene veltet ingen journalist av stolen, for å si det mildt.

Nikon kontret på sin side med å slippe en adapter som gjorde at kameraet kunne bruke vanlig Nikon-optikk. Med en så høy cropfaktor var det imidlertid uaktuelt å fotografere noe annet enn ting på svært lang avstand. Det var kanskje et par fotografer som så poenget med tanke på naturfotografering, men for den gjennomsnittlige entusiasten var ikke dette en spesielt attraktiv løsning.

Resultatet var altså et speilløst kompaktkamerasystem uten attraktiv optikk og uten enkel tilgang til manuelle innstillinger. Det hele føltes veldig halvhjertet fra Nikon. Selv om de sikkert svidde av en god slump med penger i PR-kampanjen, hvor blant annet Ashton Kutcher frontet modellene, var det vanskelig å forestille seg at kameraene faktisk var et reellt alternativ til de øvrige hybridmodellene på markedet. Spesielt om du krevde mer av kameraet enn bare å skru det på og fotografere i vei.

Sony ser potensialet

Selv om Nikons bruk av brikken ikke ga den responsen de hadde forventet, var det en annen stor produsent som så et annet type potensial. Med en slik bildebrikke og optikk som ikke kan skiftes ut ville den store bildebrikken kunne gi langt bedre bildekvalitet enn de brikkesettene som sitter i tradisjonelle kompaktkameraer. Dermed ville man kunne lage et kamera som var lite nok til å plasseres i lommen, og godt nok til å konkurrere mot langt større hybridmodeller. 6. juni 2012 så Sony RX100 dagens lys, og Sony hadde virkelig ikke spart på kruttet. Her fikk man nesten alt man kunne tenke seg av fototeknologi, med et skikkelig fokus på entusiastene. Den nye CMOS Exmor bildebrikken var utviklet for å gi bedre detaljer i lite lys, og Sony hadde i tillegg klemt inn 20 megapiklser oppløsning for å utnytte dette.

Sony RX100 var alt Nikon 1-serie burde ha vært

Les også: Sony RX100 MK III – Et bunnsolid entusiastkamera

Den kanskje største fordelen med kameraet var imidlertid den optiske konstruksjonen. I samarbeid med Carl Zeiss ga Sony kameraet en brennvidde på 28-100mm (omregnet til fullformat) og blender f1.8 til f4.9 gjennom brennviddeomfanget. Til sammenligning hadde Nikon ingen optikk til 1-serien som kunne tilby bedre blender enn f3.5, og Sony visste i tillegg at de aller fleste som kjøper et speilreflekskamera aldri bytter ut det medfølgende objektivet. RX100 ble svært godt mottatt, og Time magazine kalte kameraet for årets oppfinnelse i 2012.

Sony så også muligheter med brikken i større kamerahus, og sammen med den oppgraderte versjonen RX100 II slapp de Sony RX10. Denne modellen var langt likere et tradisjonelt speilreflekskamera, men var mindre i størrelse. Også her hadde Sony bestemt seg for å gå tungt inn mot entusiastene, og kameraet var derfor relativt kraftig utstyrt for å kunne konkurrere mot mer avanserte modeller. På plass var blitssko, minijack for lyd inn og lyd ut, samt en optikk som virkelig viste potensialet til bildebrikken. RX10 var nemlig utstyrt med en optisk konstruksjon som ga en brennvidde 24-200mm, med en f2.8 blender på alle brennvidder.

Tverssnitt av Sony RX10. Pressebilde fra Sony

Om ikke RX100 visste svakhetene ved 1-serien var RX10 nærmest en korsfestelse. Skulle man ha en slik brennvidde på et Nikon 1-kamera måtte man bytte mellom to objektiver, og ingen av de som var tilgjengelig kunne konkurrere på lysstyrke. I 2014 slapp Sony tredje versjon av RX100, og nå fikk forbrukerne både elektronisk søker og en brennvidde på 24-70mm med f1.8-f2.8. Med slike spesifikasjoner ble det vanskelig for Nikon å være konkurransedyktig i dette segmentet, selv om de nå hadde gått tyngre inn i markedet med fire modeller i 1-serien.

Panasonic kaster seg inn i kampen

I 2014 hadde også Panasonic fått opp øynene for bildebrikken, og så sin sjanse for å kapre markedsandeler. Deres tilsvar var Panasonic DMC-FZ1000. Denne modellen var en direkte konkurrent til RX10, men her fikk man en skikkelig superzoom med en brennvidde på 25-400mm, med blender f2.8-f4. Også her fikk man en elektronisk søker og spesifikasjoner man ofte finner i både dyrere og mer avanserte modeller, som blant annet 4K-videoopptak. Som i tradisjon tro slapp også Leica sin tvillingbror til kameraet med modellen Leica V-lux. Nå i januar kom også modellen TZ100 fra Panasonic, som ligner på RX100-modellene fra Sony.

Panasonic ville også være med på leken, og slapp FZ1000 for å konkurrere med Sonys RX10.

Med Nikon, Sony og Panasonic knivende om entusiastene var det duket for enda en aktør som ville være med på trenden. Høsten 2014 kastet nemlig Canon seg inn i kampen med G7 X.

Canon endrer strategi

G7 X traff markedet som en liten overraskelse. Det var ingenting som tydet på at Canon ville satse på en slik type bildebrikke når de allerede hadde utviklet sitt eget alternativ med 1.5″ brikken som blant annet ble brukt i Canon G1 X og G1 X MK II. Denne brikken var noe større, og ville i teorien også kunne by på bedre bildekvalitet. Problemet var at ytelsen ikke var så bra som man kanskje hadde forventet, og den større brikken gjorde også kameraene fysisk større. Dermed ble de kanskje litt for like Canons speilløse hybridserie med EOS-M.

G7 X ble lansert et halv år etter at G1 X MK II ble sluppet, og var på alle måter en stor konkurrent til spesielt RX100-serien. Det var imidlertid et noe enklere kamera, og det manglet elektronisk søker. Canon kompenserte imidlertid med å prissette kameraet en del lavere enn Sonys modeller, og dermed gjorde de også valget i dette segmentet enda vanskeligere.

Canon klarte å komme med et skikkelig tilsvar med G7 X, og dreide retningen til selskapet vekk fra både de mindre og større brikkene man fant i modellene fra før. Pressebilde Canon.

Canon har definitivt opprettholdt satsingen på denne brikken, og har lansert stadig flere modeller som i svært høy grad har positiv mottakelse hos pressen. Spesielt G3 X og G5 X fremstår som svært kompetente modeller, med høyt fokus på avanserte funksjoner og lyssterk optikk. Canon lanserte også et svært spesielt kamera i fjor som bygger på den 1″ bildebrikken. CX10 er, kanskje for første gang i kamerahistoren, et kamera som skal være like mye et videokamera som et stillbildekamera, eller vica versa. Det er også muligens det mest moderne digitalkameraet noensinne fra den japanske produsenten, og viser kanskje mer enn noen andre modeller hva vi kan forvente mer av fremover. Eller kanskje trenden går en helt annen vei? La oss ta en titt noen av de andre modellene med denne bildebrikken som stikker seg litt ut.

Les også: Canon med los på konkurrentene

Canon XC10 er like fullt et foto kamera som det er et videokamera, og prioriterer begge deler like mye. Pressefoto fra Canon

Enda en vri

Selv om Panasonic i første omgang var ganske tradisjonell i sin nye satsning, har de også valgt å plassere 1″ brikken i en android-mobil. Selve idéen virket ganske god på papiret, men resultatet fikk en relativt kald mottakelse når man først fikk sett nærmere på selve produktet. Det å ha en mobil med et skikkelig kamera har antageligvis noe for seg for de aller fleste, men størrelse og kvalitet må ha et forhold mellom seg som fungerer. Optikken på CM1 ble for stor til at telefonen ble nevneverdig lommevennlig, men samtidig så liten at det gikk på bekostning av bildekvaliteten. Resultatet ble et kamera som i bunn og grunn ikke leverte så mye bedre kvalitet enn de beste vanlige konkurrentene, og med en telefon som heller ikke appellerte til folk flest ble det nok en dyrekjøpt erfaring for Panasonic.

Panasonic Lumix CM1 virket kanskje som en god idé på papiret, men den ble aldri den suksessen Panasonic håpet på. Pressebilde fra Panasonic

Når det er sagt har flere tenkt tanken om å fjerne avstanden mellom telefon og et relativt kompetent kamera. Den som har lyktes absolutt best så langt er DXO optics, som i 2015 lanserte kameraet DXO One. Denne modellen er laget spesielt for iPhone, og kobles til bunnen av telefonen med Apples særegne lightning port. Med 1″ bildebrikke og største blender f1.8 byr dette kameraet på en bildekvalitet som langt overgår mobilens eget kamera, og byr på manuelle fotomuligheter som gjør denne kombinasjonen svært interessant. Flere av oss i f32-redaksjonen har brukt kamera en del, og latt oss imponere. Det er også det desidert minste kameraet med denne typen brikke, og vi antar at det vil komme flere modeller som ligner på denne i fremtiden.

Les også: Denne mobilen har samme bildebrikke som Sony RX100

DXO One ligner ingen av konkurrentene, og viser litt av mangfoldet til disse brikkene.

Tilbake til start

Fra Nikons lansering i 2011 og frem til nå har det altså skjedd en voldsom utvikling i kampen om å utvikle den modellen som best mulig utnytter potensialet til den 1″ store bildebrikken. Enkelte har lansert bedre og mer gjennomtenkte modeller enn andre, men formelen som så langt har lykkes best er å rette fokuset mot entusiastene som forventer at kompaktkameraet de kjøper skal kunne konkurrere mot speilreflekser. Resultatet har blitt en rekke små, avanserte modeller som i svært høy grad ligner hverandre, og som byr på det meste en entusiast kan tenke seg for å friste til kjøp.

Så hva med Nikon som startet det hele? Vi i f32 tror kanskje kanskje at Nikon har lansert sitt siste 1-kamera. Begrunnelsen er enkel. De har rett og slett ikke vært attraktive nok, og Nikon bommet nok litt på markedet da de satset på systemkameraer med utskiftbare objektiver da de utviklet denne bildebrikken. Løsningen har visst seg å være mer tradisjonell med fokus på fastoptikk med enten korte brennvidder og store blendere, eller lengre brennvidder som går litt på bekostning av lysstyrke.

Nikon 1J5 - foreløpig det siste kameraet i 1-serien.

Nikon har ikke hatt noen av delene, og det er en av grunnene til at vi nå tror at Nikon vil legge ned serien. Den andre grunnen er den nye DL-serien som Nikon lanserte tirsdag. Tre nye modeller med 1″ bildebrikke, men med fast, lyststerk optikk og med et langt tydligere entusiastpreg enn hva 1-serien har skapt til nå. Selv skriver Nikon i sin pressemelding at kameraene er setter en ny standard i segmentet for premium kompaktkameraer. Den nye serien består av de tre modellene Nikon DL24-85 f/1.8-2.8, Nikon DL18-50 f/1.8-2.8 og Nikon DL24-500 f/2.8-5.6, som alle er bygget rundt den samme 20,8 megapiklser store CX-brikken.

De to første modellene er relativt like, men byr på litt forskjellige brennvidder. Førstnevnte har en ultravidvinkel tilsvarende 18mm på fullformat, og strekker seg til klassisk normalbrennvidde på 50mm. Kamera nummer to byr på en mer tradisjonell brennvidde fra 24 til 85mm, og fremstår som en direkte konkurrent til Sonys og Canons modeller RX100 MK4 og G7 X MK II.

Nikon DL18-50mm f1.8-2.8 er kameraet som kanskje skiller seg mest ut, og som ligner minst på konkurrentene med sin uvanlige brennvidde. Pressebilde fra Nikon.

Ut i fra spesifikasjonene ser det ut til Nikon endelig har kommet skikkelig på banen, og klart å utnytte potensialet som finnes i CX-formatet på en langt bedre måte. Så får vi se om de er litt for sent ute, eller om det er plass til enda flere konkurrenter i denne klassen. Det eneste som er helt sikkert er at vi kommer til å se flere modeller som bruker 1″ bildebrikker i fremtiden, og at de kommer til å ta en større andel av det fotomarkedet som er myntet på entusiastene. Det er iallfall vår spådom.

Samtlige bilder i denne artikkelen er pressebilder av produktene fra produsentene, med unntak av DXO One-bildet, som er tatt av Paal Mork-Knutsen. 

Paal er utdannet medieviter, og jobber til vanlig som senior kommunikasjonsrådgiver i Gjensidigestiftelsen. Han har tidligere jobbet fire år som frilansjournalist for Akam.no, og er en av grunnleggerne av f32.no.