Årets videojournalist – Anton Ligaarden

Vi har tatt en prat med den ferske videojournalistvinneren Anton Ligaarden om prosjektene, utstyret og hverdagen som frilansjournalist.


Først av alt: Gratulerer så mye med prisen for årets videojournalist! Hvordan føles det å gå helt til topps i en så tøff konkurranse, i relativt ung alder?

Anton Ligaarden. Foto: Sigrid Traasdahl

– Tusen takk! Det er veldig gøy. Priser og lysten etter priser er ikke grunnen til at jeg gjør det jeg gjør, men det er en god motivasjon og pekepinn på at det jeg gjør er bra, fint og forhåpentligvis inspirerende for noen. Det å få utmerkelsen Årets videojournalist er en stor ære. Spesielt når det er under to år siden jeg var ferdig på skolen. Og det er en stor motivasjon til å fortsette med det jeg gjør. Jeg vil bare fortsette med å eksperimentere og leke.

Sist vi snakket med deg hadde du akkurat fått 3.plass i klassen Individual Multimedia Story or Essay, Collage Photographer of the year for Bud in the forrest. Hva har du drevet med de siste årene, og hvilke prosjekter har du på gang nå?

– Siden jeg gikk ut fra fotojournalistikk-utdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus har jeg jobbet nesten fullt med diverse dokumentarprosjekter. Og det har vært en stor variasjon både i hva slags mennesker jeg har jobbet med, men også tematikken, som er et sterkt behov for meg. Alt fra etterlatte barn etter partnerdrap til historien om bestefaren min. Felles for alle prosjektene er at jeg vil lage intime og nære skildringer av folk sitt liv. Noen ganger med mye humor, andre ganger med sorg. Men jeg liker prosjekter ekstra godt når man kan legge en rekke forskjellige følelser inn i filmene. I tillegg gjør jeg noen kommersielle jobber, som er med på å gi meg muligheten til å starte på dokumentarprosjekter som kanskje ikke gir penger tilbake med en gang.

Du vant med tre innsendte dokumentarer, men den som kanskje har fått mest oppmerksomhet i media er en dokumentar om bestefaren din. Fortell litt om hva som var bakgrunnen for tematikken i dokumentaren, og hva som var årsaken til at du valgte å gjøre akkurat dette?

– Bestefar er en fantastisk person. Men det er ikke alltid du skjønner hva som er rett foran øynene dine. Tre av besteforeldrene mine døde før jeg fant ut at jeg hadde lyst til å vite mer om dem. Å bli kjent med dem, utover at de var besteforeldrene mine. De er antakeligvis noen helt andre når de er sammen med vennene sine. I tillegg har det å lage historier om mennesker blitt jobben min. Og mamma presset ekstra på for at jeg måtte gjøre det her. Til slutt endte jeg opp med å reise til Lillehammer for å filme bestefar. Og enda en gang. Og det viste seg at bestefar var en helt rå fyr. Vi har vært sammen mye det siste året, til tross for at jeg har bodd et halvår i New York, og også jobbet med prosjekter som gir penger til å holde på med Bestefar-prosjektet. Og nå sitter jeg igjen med en enorm lettelse for at jeg bare satte i gang. Det er lett å utsette personlige prosjekter. Men plutselig er det for seint. Så framover vil jeg fortsette arbeidet med bestefar. Det er verdt det på alle måter. Både faglig og personlig. Jeg er ikke ferdig med bestefar ennå.

- Bestefar og meg. Foto: Anton Ligaarden

I juryens begrunnelse blir du beskrevet som «Et sjeldent visuelt talent som juryen gleder seg til å følge i framtiden. Årets videojournalist utmerker seg med sterke, filmatiske bilder[…]. Du skiller deg kanskje fra andre dokumentarskapere fordi du er utdannet fotograf, og kanskje har et annet utgangspunkt for å skape en mer særegen visuell stil på arbeidet ditt. Hvor bevisst er du dette i måten du arbeider på?

– Bakgrunnen min preger meg veldig, på godt og vondt. I løpet av tiden på høgskolen eksperimenterte jeg mye med å la det visuelle drive historien framover, en klassisk «show, don’t tell»-holdning. Samtidig var jeg bevisst på at jeg ikke kan bli en dokumentarfilmskaper som ignorerer klassiske formgrep og dramaturgiske grunnregler. Men jeg har vært nysgjerrig på å hente inspirasjon fra mange forskjellige tradisjoner, også fiksjonsfilm.

– I en dokumentarfilm er det ekstremt viktig at seeren oppfatter filmen som autentisk. Det er noe av det viktigste for meg. Men det er også viktig at man klarer å lage engasjerende filmer som publikum kan leve seg inn i. At man skaper et rom som seeren trer inn i, med en spennende fortelling og en sterk vektlegging av det visuelle. Når filmen brytes opp av oppsatte intervjuer med talking heads (som jeg forøvrig utforsker mye om dagen, hvordan dette kan gjøres mest mulig elegant), så er det et oppbrudd fra de naturlige scenene og situasjonene. Og det har gjort at jeg ikke lener meg så mye på det klassiske intervjuet som et formgrep i mine filmer, nettopp fordi det bryter ned veggene til det rommet du vil at publikum skal inn i. Jeg vil at man skal se og oppleve de tingene som et intervju som regel ville fortalt. Men det krever også at de scenene og situasjonene som utgjør filmen må være ekstra gode, visuelt sterke og gi publikum en følelse av tilstedeværelse. Og ikke minst må det være litt spenning i scene.

– Vi må tillate oss å bruke noen av de samme virkemidlene som fiksjonsfilm lener seg på, så lenge det etiske kompasset peker i riktig retning når vi har klippet ferdig. At noe ser spesielt fint ut, høres fint ut eller er ekstra spennende betyr ikke at det ikke er autentisk. Mulig det var en liten digresjon fra spørsmålet om visuell stil, men jeg mener disse tingene går veldig sammen. Den visuelle stilen er en nødvendig del av pakka for å skape den helhetlige stilen jeg vil ha til slutt.

Bestefar. Foto: Anton Ligaarden

Våre lesere er litt over gjennomsnittet opptatt av fotoutstyr. Kan du fortelle litt om hva som finnes i fotobagen din, hva du fortrekker å bruke til de forskjellige tingene du gjør, og hvordan du arbeider med utstyret ditt?

SmallHD502-monitor. Foto: Anton Ligaarden

– Fra jeg startet på fotojournalistutdanningen til der jeg er nå har jeg brukt masse forskjellig type utstyr. Der hvor jeg er nå prøver jeg å la historien bestemme hva jeg skal drasse med meg, selv om jeg har som regel en grunnleggende rigg jeg bruker.

– Før jobbet jeg en del med steadicam-rigg, men jeg fant ut at det ble litt vel distraherende, stort og tungt å ta med seg rundt på dokumentarjobber, spesielt når det gjaldt sensitive temaer og sårbare personer. Heldigvis kom den store gimbal-revolusjonen, og jeg hoppet fort på det, og nå bruker jeg en veldig kompakt og lett rigg, med Letus Helix Jr, Sony A7S II, shotgun-mikrofon og en SmallHD502-monitor, i tillegg til mygger på flest mulig av de personene som er i bildet. Jeg har også noen slidere, en sugekopprigg til biler og lignende (som jeg brukte i bestefar-dokumentaren),og noen flere Sony-kameraer, blant annet FS7. Før gjorde jeg alt på Canon, og jeg har gjort masse med Magic Lantern-hacken.

– Jeg har vært ivrig på å eksperimentere med utstyr, men de siste årene har jeg vært opptatt av å finne noe som funker til min måte å jobbe på og som er pålitelig. Så jeg har vært opptatt av å finne en type rigg som jeg kan bruke til det aller meste, så supplerer jeg med andre kameraer, stativer og annet fiksfakseri når det trengs.

Vi gir oss ikke helt på fotofronten ennå. Fortell litt om arbeidsflyten din. Gjør du alt selv? Hva slags lydutstyr bruker du, og hvordan planlegger du opptakene dine?

– På de produksjonene jeg har gjort fram til nå har jeg stort sett jobbet alene, på alt fra idé til post-produksjon. Men de siste årene har jeg i stadig større grad jobbet med folk, som har sine store styrker. Du blir som regel mer glad, for du kan dele det du opplever med noen andre. Det er også lettere å diskutere seg fram til gode løsninger, i stedet for at du skal kverne på et dilemma i hodet. Men når jeg jobber alene så har jeg stort sett festet mygger på de jeg filmer. Det hadde blitt bedre lyd med en lydmann, men det hadde også blitt mer distraherende for de jeg filmer. Det er en kost/nytte-avveining.

– Det er viktigere at jeg kommer tett på personene jeg følger med ok+ teknisk kvalitet, enn at jeg får ræva innhold med super produksjonsteknisk kvalitet. Og hvis jeg planlegger opptakene mine godt og er klar over hva jeg vil ha ut av det, så er det som regel mulig å komme seg dit jeg vil med god kvalitet, selv om det bare er meg. Med bestefar-dokumentaren så visste jeg veldig tidlig at spørsmålet om han kom seg til Flåklypa Grand Prix ville være den hendelsen som filmen ville spinne rundt dramaturgisk. Det gjorde at jeg kunne planlegge hvilke situasjoner jeg ville ha i forkant av det løpet, for å bygge opp til den store dra eller bli hjemme-sekvensen.

Veteranbussklubben. Foto: Anton Ligaarden

Sist men ikke minst: Hva er ditt råd til fremadstormende videofotografer som snart skal ut i et krevende jobbmarked? Har du noen gode råd?

– Det er noen ting som har vært veldig viktig for meg. Rent faglig har det å eksperimentere med ulike måter å fortelle en historie på vært det viktigste. Vissheten om at noe må være veldig bra for å nå gjennom til folk. At man må omgi seg med folk som er bra, som gir deg inspirasjon, overskudd og motivasjon. Men hvordan skal man overleve, og samtidig gjøre bra ting? For meg har løsningen vært å gjøre kommersielle jobber som er med på å finansiere dokumentarprosjektene mine.

– Hvis jeg skulle jobbet mye i et avishus tror jeg at det kreative overskuddet til å gjøre prosjekter med høye ambisjoner hadde forvitret. Samtidig satset blant annet Dagbladet ekstremt hardt på Barna som ble igjen – prosjektet jeg gjorde for de om etterlatte barn etter partnerdrap, så det viser at man kan få muligheten også der. Sett høye krav til deg selv, så fører det til at du møter folk som gjør det samme, og som setter pris på det du gjør. Men man må tåle å få nei, for det er ikke en bransje som sier ja til alt.

Bilde av Anton ligaarden i toppen av siden: Sigrid Traasdahl. Øvrige bilder i artikkelen: Anton ligaarden. 

Les også: Oslostudenter vant internasjonal fotopris

Paal er utdannet medieviter, og jobber til vanlig som kommunikasjonsrådgiver for Gjensidigestiftelsen. Han har tidligere jobbet fire år som frilansjournalist for Akam.no, og er en av grunnleggerne av f32.no.