Allroundkamera – Kanskje alt man egentlig trenger

Greit til det meste, uten å være nevneverdig god på noe spesielt? Paal deler sine erfaringer med allroundkameraet som valg nummer 1.

Hva trenger man egentlig når man kjøper et nytt kamera

Da jeg skulle kjøpe meg nytt kamera sommeren 2015, var jeg veldig usikker på hva jeg skulle velge. Fra før av hadde jeg et Canon speilreflekskamera som begynte å trekke litt på årene, men som i utgangspunktet leverte det jeg forventet av bildekvalitet og video. Det var derfor oppe til vurdering hvorvidt jeg bare skulle kjøpe ny optikk til kameraet, eller om jeg skulle bytte til en mer moderne versjon.

canon-eos-60d-670Canon EOS 60D, en trofast følgeskamerat i mange år.

Men hvorfor var jeg på jakt etter en oppgradering i utgangspunktet? Kameraet ble ikke brukt. Det lå hjemme og støvet, og jeg tok det aldri med meg ut. Årsaken? For stort, for tungt og for lite valgmuligheter med tanke på optikk. Jeg fotograferte nærmest utelukkende med mobilen, og i de tilfellene hvor jeg ønsket noe annerledes eller litt flere muligheter, tok jeg med meg Gopro-kameraet mitt.

Les også: En hel måned med kun Gopro – del 1

Les også: En hel måned med kun Gopro – del 2

Jeg var med andre ord på jakt etter et kamera med et stort bruksområde i en relativt kompakt størrelse, og som dekket mine behov for både foto- og videoproduksjon. Jeg tar en del video og liker også mulighetene til å bruke ekstern mikrofon direkte i kameraet, så dette var også et krav. Til speilreflekskameraet hadde jeg en 18-200mm med relativt begrenset lysstyrke, men brennvidden passet bruksmønsteret mitt svært godt. I kikkerten var altså en modell som hadde god vidvinkel med moderat telezoom, og gjerne med en lysstyrke som holdt seg på likt nivå gjennom hele zoomomfanget. Slike krav gjør imidlertid at man må inngå enkelte kompromisser. Lyssterk optikk, mye brennvidde og kompakt størrelse har som regel fellesnevneren liten bildebrikke, da brikkens størrelse har stor påvirkning kameraets, og ikke minst optikkens fysiske størrelse og konstruksjon. Det føltes veldig rart. Skulle jeg virkelig ofre bildekvaliteten til speilreflekskameraet i bytte mot et avansert kompaktkamera? Jeg var redd for at folk ikke lenger ville ta meg og min fotokompetanse seriøst, men det fikk heller være. Jeg skulle ha et kamera som passet mitt bruk, og da måtte speilrefleksen ryke.

Å finne den rette modellen

Etter selvransakelsen var det tid for å finne en modell som faktisk passet meg og mitt bruk, og ikke minst, mitt budsjett. Det første kameraet på ønskelisten var Sony RX100 MK III, som hadde nesten alt jeg trengte. Men så var det dette med brennvidde igjen. Jeg visste at i stort sett alle sammenhenger ville det holde med 70mm tele, men man er låst de gangene man virkelig trenger det lille ekstra. Selv om det føltes som en liten bagatell har jeg brent meg på dette tidligere, og derfor var dette nok til å vippe kameraet ut av konkurransen, dessverre.


Få modeller er mer lommevennlig enn RX100-serien til Sony. Her fra en test for noen år siden. 

Jeg hadde tidligere testet akkurat denne modellen, og visste at det var mange fordeler jeg satt pris på. Blant annet lademuligheten direkte i kameraet via Micro-USB, kvaliteten på selve kamerahuset og menysystemet var ting jeg likte svært godt. I tillegg var den 1″ store bildebrikken svært kompetent, spesielt i situasjoner med tilstrekkelig lys. Er man glad i å fotografere under krevende lysforhold og trenger man å presse ut all tilgjengelig informasjon fra bildebrikken vil man måtte oppe i brikkestørrelse, men for de aller fleste er kvaliteten på bildene fra en slik brikke mer enn nok.

Ettersom jeg ikke fotograferer så mye under slike forhold var jeg aldri bekymret for å ta bilder som ikke holdt mål, så dette anså jeg som et minimalt problem. Den mest fristende modellen på markedet ble derfor Sony RX10 MK II, som på tidspunktet var relativt nylansert med drøssevis av funksjoner. Her manglet bare én ting, et større budsjett. For med gode 10 000 pluss for kameraet var det åpenbart ikke et kamera for folk flest, og i denne prisklassen kan man egentlig kjøpe nesten alt man vil. Spesielt om man leter i bruktmarkedet. MK II måtte ryke. Men hva med den første modellen? Kunne den gjøre nytten?

RX10 har klassisk speilrefleksdesign i et markant mindre hus.

Jeg sjekket ulike priser på nettet, og fant ut at kameraet (rent prismessig) hadde nådd et ganske godt punkt på skalaen “et fornuftig priset kamera”, altså en modell som gir det du forventer til den summen du spytter inn. En fotobutikk skulle ha rundt 7400 kroner for modellen, og dette var faktisk så bra at samme kamera kostet mer på B&H Photo i USA. Det var altså ingenting på å spare på å kjøpe kameraet over dammen, som har vært en tommelfingerregel for oss fotoentusiaster siden, tja, tidenes morgen. Kunne dette være modellen for meg? Jeg veide for og imot, og slo til.
Den lille fullformatsmodellen Sony RX1 MK II og det forholdsvis store kompaktkameraet RX10. 

Å finne ut hva du skal bruke kameraet ditt til

Jeg visste hva jeg gikk til da jeg kjøpe meg et avansert kompaktkamera. Det var åpenbart for meg allerede før jeg kjøpe kameraet at det ikke ville kunne konkurrere mot speilrefleksmodeller på bildekvalitet, av flere årsaker. Den mest åpenbare er den lille bildebrikken som er såpass markant mye mindre enn APS-C og fullformat, men også at en optisk konstruksjon med en slik brennvidde og store blender ikke er konkurransedyktig over hele linja. Men det var heller ikke grunnen til at jeg kjøpe kameraet i utgangspunktet.

Bildet over er tatt med Sony RX10 i jobbsammenheng, og viser godt fordelen ved å ha et kamera som har tilstrekkelig brennvidde når man velger en modell med ikke-utskiftbar optikk. 

For meg er kameraet perfekt i de aller fleste tilfeller. Det er lite nok til at jeg kan ha det i skulderbagen, sekken eller i kofferten, samtidig som jeg har full dekning på de brennviddene jeg bruker mest. Jeg kan lade det i bilen, eller mens jeg reiser, ved å koble det til en ekstern batteribank eller stikkontakt.

Med lading via USB kan man lade kameraet nærmest hvor som helst, når som helst. Batterikapasitet blir dermed ikke like viktig som tidligere. 

Den elektroniske søkeren gir meg mulighet til å sjekke eksponeringen uten å bli lurt av bakskjermen i sollys, og jeg kan også se video direkte i søkeren om jeg vil se hvordan et opptak egentlig ble. Med Wifi og app på telefonen får jeg overført bildene direkte slik at jeg ikke trenger minnekortleser eller maskin, og jeg kan ta videoopptak med ekstern lydkilde og monitorering av lyd direkte via hodetelefoner. Alt dette er svært viktig for meg, og trumfer bildekvalitet i stort sett alle tilfeller. For bildene er mer enn gode nok. Jeg har brukt kameraet til alt fra print på lerret til avisprint i norske riksaviser.

For noen år tilbake ville jeg ikke engang prøvd å ta et bilde med et kompaktkamera med så lite lys. Nå er ikke det et nevneverdig problem selv med liten bildebrikke. 

Bildet over er tatt fra årskonferansen til arbeidsgiveren min i slutten av januar. For anledningen hadde jeg også leid inn en ekstern fotograf som tar en del oppdrag for oss på årsbasis. I pausen tok vi en liten status på hvordan det hadde gått. Litt overraskelse oppdaget jeg at han ikke hadde hverken sitt Canon fullformatskamera eller Sony A7 på skulderen. Jeg dristet meg frem til å spørre om han hadde lagt fra seg kameraet inne i salen med 400 eksterne deltakere, men han ristet bare på hodet, stakk hånden i lommen og dro ut en Sony RX100 MK 5. I ren forbauselse spurte jeg om hvorfor i alle dager han hadde valgt et simpelt kompaktkamera til jobben jeg hadde booket han til, og svaret kom med et skjevt smil: “Paal, jeg trenger ikke noe mer enn dette kameraet”.

Å kjøpe bilder tatt fra et kompaktkamera kjentes nesten uvirkelig. 

Tenk litt utenfor boksen

På mange måter er konklusjonen at et allroundkamera dekker stort sett de aller fleste behov, og i mange tilfeller får man kanskje funksjonalitet som er viktigere enn bildekvalitet og lyssterk, utskiftbar optikk. Men man må vite hva man har behov for. I fjor skulle vi ta julekortbilder av sønnen min med pakker, juletre og ekstern belysning. Etter noen eksponeringer tittet jeg på bildene, rynket på nesen og gikk ned i boden. I en boks fant jeg 60D med 30mm f/1.4. Noen ganger trenger man bare noe annet for å få de bildene man vil ha.

Diskuter artikkelen

Diskuter denne artikkelen her

Vi har inngått en avtale med Diskusjon.no slik at du nå kan diskutere våre artikler der. Du må ha en konto på diskusjon for å gjøre dette, men det er gratis å få om du ikke allerede har en.

Paal er utdannet medieviter, og jobber til vanlig som kommunikasjonsrådgiver for Gjensidigestiftelsen. Han har tidligere jobbet fire år som frilansjournalist for Akam.no, og er en av grunnleggerne av f32.no.