Aldri undervurdér en god Reodor-løsning

Av og til må man bli kreativ for å kunne være kreativ.

For en tid tilbake ble jeg med i et studiokollektiv i Oslo sentrum, og siden det er 10-12 år siden sist jeg drev med studiofotografering i noen særlig grad, fant jeg ut at jeg burde øve meg litt på den billigste modellen jeg vet om, før jeg betalte for å få mer proffe folk foran kamera:

Meg selv.

Jeg ville ta et selvportrett på svart-hvitt film, med min nyinnkjøpte Hasselblad 501 CM og det klassiske portrettobjektivet 150 mm CFi T* f/4.0. Problemet var bare at 501 CM er helmekanisk – det finnes ikke så mye som et batteri eller en krets i verken kamera eller objektiv. Alt er mekanikk, tannhjul, stag og fjærer. Dermed er det en klassisk fjernutløser av «girvaier»-typen som måtte brukes. En slik som du ser på bildet nedenfor.

20161023_112651

Problemet er imidlertid at disse ikke lenger er like vanlige i bruk som de engang var. Joda, det er en del digitale kamera som fremdeles bruker standarden (Fuji X-T2, for eksempel, og Sonys RX-10 serie), men i en digital verden er det infrarøde fjernutløsere som dominerer, sammen med radiotriggere og diverse løsninger med elektriske kabler av diverse typer. Mekaniske fjernutløsere er blitt en nisjegreie.

Heldigvis var det ikke så vanskelig å få fatt i et eksemplar, men kun en på ca 40 cm lengde. Da mangler det fremdeles en meter før man er på objektivets nærgrense, og så lange armer har jeg dessverre – eller heldigvis – ikke. Ikke har kameraet en selvutløser med forsinkelse heller, så her måtte en annen løsning til før selvportrettet du ser øverst var mulig.

Løsningen ble – trodde jeg – en slik fjernutløser som du ser på bildet nedenfor.

20161023_112636

Den er seks meter lang, og dermed mer enn lang nok.  Utløseren består av et stempel i enden som drives frem av luft, og som setter under trykk når man klemmer på blæren i andre enden. Enkelt og greit, men jeg fant ikke noen butikker i Norge som hadde en slik på lager, så etter en del leting både i Oslos gater og på nett, ble løsningen å bestille den fra USA.

Lykken ble stor da den kom – til tross for at faenskapen luktet sterkt av en blanding mellom rågummi, gammel røyk og tacokrydder – men gleden ble kortvarig. Som du ser har den en stor klædd i enden, like bak fatningen som skal skrus fast i kameraets utløserknapp.

Og hvor sitter så denne knappen? Jo, på Hasselblads kameraer i V-systemet (som jo 501 CM er en del av) sitter den foran, like ved siden av objektivet. Og så tett oppi objektivet at den sånn tykk klædd som dette er det bare ikke plass til.

img_0654

kaiser_206148_cable_release_adapter_l_109446

Her måtte det en vinkeladapter til! Men om en trykkluftutløser var vanskelig å finne, så var det ikke enklere å finne en vinklet adapter av typen du ser på bildet til høyre.

Jeg ringte i øst og vest, til butikker og importører, men ingen hadde noe slikt. Til slutt stakk jeg tilfeldigvis innom Oslo Foto, butikken som nok er mest kjent som Lomografenes hovedkvarter i Norge. Og hva fant jeg der? Jo, en adapter av akkurat samme type som jeg trengte! De hadde faktisk TO! Den solgte de så ofte at det tok dem 20 minutter å finne ut hva prisen var, og selv om den ikke var billig, så var den heller ikke så fryktelig dyr at en mann i min posisjon var i stand til å takk nei og se seg om etter andre løsninger.

Selv om det nok er det jeg burde gjort.

Det viste seg nemlig fort at adapteren var ubrukelig. Neida, det var ikke noe i veien med den som sådan, men på grunn av vinklingen introduserte den så mye friksjon i systemet at «trykkluftutløseren» ikke var i stand til å utløse min trofaste Hasselblad. Selv ikke om jeg stod og hoppet på blæra.

Her måtte det annen skyts til.

Skjebnen har villet ha det slik at jeg er ganske teknisk anlagt, og som en følge av det har jeg betydelig mer Lego Technic i huset enn en barnløs mann i førtiårene har noen som helst rett til å ha. I følge onde tunger, i alle fall.

Så man tager som kjent hva man haver, og Lego Technic har en god del artige deler og ting som kan være behjelpelig til en oppgave som denne.

Første utkast involverte Legos servomotor, men det måtte forkastes da det viste seg at denne midtstilles automatisk i det øyeblikk det kommer strøm på den. Uten strøm kunne den rotere fra A til B, med 180 grader mellom A og B, men så snart et batteri ble koblet til, stilte den seg i midten med 90 grader til A, og det samme til B.

Løsningen ble dermed et stempel som Lego benytter til rimeligere modeller som ikke skal ha deres trykkluftstempler (pneumatic) men som likevel skal ha løftekraver og lignende. Et slikt stempel oversetter rotasjon – noe en medium elektromotor ordnet ganske greit – til bevegelse frem og tilbake. Fordelen er at denne bevegelsen er forholdvis kraftig, og at stempelet er utstyrt med en innebygget slurefunksjon når motstanden blir for stor eller endene på dets bevegelsesrom er nådd.

2016-07-30-14-35-54

Sammen med en IR-mottager og en batteriboks vare dette tydeligvis veien å gå.

Mitt første utkast (som jeg ikke har bilde av) involverte vinkeladapteren og et stykke wire, samt diverse Lego. Men selv om denne løsningen i og for seg fungerte og var kraftig nok til å utløse kameraet, var den ikke god nok. Den var ikke symmetrisk, vrei seg dermed i stykker etter 2-3 forsøk, siden kraften ble levert til utløserknappen i en annen vinkel enn konstruksjonen var laget for.

Utkast nr 2 ser du nedenfor, og denne var betydelig bedre. Her ble kraften fra motor og stempel levert rett fremover, og Lego-konstruksjonen er symmetrisk rundt kraftretningen, slik at det hele kunne forsterkes mye bedre enn det som var mulig med første utkast. Og i stedet for adapteren brukte jeg her hele den første fjernutløseren, slik at den fikk litt større avstand fra kamerahuset. Dermed kan det hele henges på stativet i stedet for å måtte henge etter festet i knappen.

2016-07-30-14-36-28

Det eneste som bør gjøres nå, er å hive på noen strips som holder det hele sammen litt bedre enn Legos egen «klikk»-løsning.

Nei, løsningen er ikke ideell. Den er litt treg, som du ser av videoen nedenfor, og den må også “spoles tilbake” for å bli klar til neste eksponering. Akkurat dette er ikke noe problem, for det må selve kameraet også, og da er det ikke noen vits i å utvikle en løsning som spretter tilbake av seg selv. En slik løsning vil dessuten være svært mye mer komplisert og dermed også svakere, enn den jeg allerede har, og som fungerer greit nok.

Og bildet? Det ser du øverst i denne artikkelen. Hasselblad 501 CM har som kjent ikke autofokus, så jeg måtte bruke målebånd og pre-fokusere på en gitt avstand, og så småjustere ved å flytte hodet frem og tilbake. Av 12 bilder jeg tok (en hel filmrull med 6×6 cm mellomformat), var dette det eneste som er skarpt.

Are er utdannet fotograf og har hatt fotodilla siden nittitallet. Han har tidligere vært journalist og redaktør i Akam.no i til sammen syv år, og er nå sjefredaktør i f32.no ved siden av dagjobben som en av flere redaktører av helsenorge.no. Han har også vært sjefredaktør for Visitnorway.com. Han har generelt alt for mange kameraer, av alle mulige systemer - og alt for lite tid til å bruke dem.