5 bøker til inspirasjon: Svarthvittfoto

Man skulle nesten tro at svarthvitt-fotografiet skulle dø ut så snart fargefotografi kom på banen, men det har langt fra vist seg å være tilfelle. Selv ikke da digitalfotografiet slo til for fullt og det dermed ikke var noen økonomisk fordel ved å fremkalle svarthvitt-film i kjelleren, lot svarthvitt-fotografiet seg knekke.

Årsakene til at det fremdeles lever i beste velgående er nok mange, men blant disse er nok dets særegne estetikk, hvor mangelen på farger gjør det enklere å fokusere på det grafiske i bildet i stedet for “virkeligheten” det representerer, en sterk kandidat. En annen er det faktum at mange ikoniske bilder fra fotohistorien ble tatt nettopp i svarthvitt, noe mange av dagens fotografer lar seg inspirere av. Og det er en god ting, så her er fem bøker til videre inspirasjon inne svarthvitt-fotografering:


1: “Europeans” av Henri Cartier-Bresson

Henri Cartier-Bresson er sjefen sjøl når det gjelder gatefotografi, og mannen bak uttrykket “det avgjørende øyeblikk”. Han blir fremdeles sett på som mesteren av sjangeren, og var en av grunnleggerne av det berømte bildebyrået magnum, tilbake i 1947. En av de sentrale tesene der var at det ikke er selve hendelsen som er interessant, men det som foregår i periferien av den, dvs i mange tilfeller vanlige menneskers reaksjon på den. Under dronning Elisabeths kroning, for eksempel, fotograferte Magnum-fotografene pent kledte mellomklassemenn som klatret i lyktestolper, heller enn begivenhetens sentrum, dronningen.

Europeans[1]

Henri Cartier-Bresson holdt seg til denne tenkningen, i alle fall i det meste av hans kjente arbeid, og fotograferte for det meste menigmann i alt hans (og hennes) gjøren og laden. Slik sett er det ikke selve begivenhetene han fotograferte som var grensesprengende – de er i de fleste tilfeller temmelig hverdagslige – det var jo nettopp det som var poenget, men heller hans evne til å ta bilder i akkurat rette øyeblikket.

Henri Cartier-Bresson mente at alle handlinger hadde et avgjørende øyeblikk; et øyeblikk der alle elementer kommer sammen og oppsummerer handlingen eller begivenheten, og det var dette øyeblikket han ønsket å fokusere på, og etter hvert ble en mester i å finne fram til.

tumblr_lxw32wGcNf1qakafjo1_r3_1280[1]

Bare se bildet ovenfor. Komposisjonen er på det nærmeste perfekt, og alt han hadde til å hjelpe seg var hans eget talent, kunnskap og erfaring. Henri Cartier-Bresson brukte for det meste Leica, og hadde tilgang på verken lysmåler, autofokus eller motorfremtrekk. Det han derimot hadde var et helt unikt blikk, og en ekstrem tålmodighet, og til sammen lot dette ham skape bilder som fotografer fremdeles sliter med å matche den dag i dag. Lykke til med det.

Boken “Europeans” er en av Henri Cartier-Bressons mest kjente, men er langt fra den eneste som fremdeles kan skaffes. I den finner du mange klassiske mesterverk til inspirasjon, fra hele Europa.


2: “On This Earth” av Nick Brandt

Nick Brandt er en naturfotograf utenom det vanlige. Ikke bare har han et engasjement som går langt utenpå de fleste andres, han har også en helt annen fotografik tenkemåte enn de fleste andre. For eksempel er det ikke mange naturfotografer som oppholder seg måneder og år i Afrika for å utelukkende fotografere i svarthvitt. I tillegg benytter han seg av mellomformat, og utnytter ned muligheter og begrensninger det formatet gir.

2014-06-22 20.48.27-1

Nick Brandt er også en raring på annet vis. Når andre naturfotografer synes lys og vær er for dårlig til å få “pene” bilder og returnerer til leiren, da er det Nick Brandt går ut på savannene for å fotografere. Det er da lyset er interessant, og det er da interessante situasjoner oppstår.

Et av Nick Brandts mest kjente fotografier er av en hannløve i motvind før en storm. Lignende bilder har jeg aldri sett fra noen naturfotograf, men det er likevel ikke det bildet jeg har valgt til å representere boken “On This Earth”. Til det har jeg plukket ut bildet av leopardfamilien du ser nedenfor. Det er et glimrende eksempel på Nick Brandts fremragende evne til å komponere et bilde med ville dyr, så stramt at man nesten skulle tro de er posert.

4-Cheetah-Cubs-Nick-Brandt[1]

Boken “On This Earth” er den første i en trilogi, hvor de to andre er henholdsvis “A Shadow Falls” og “Across the Ravaged Land”. Sammen danner titlene setningen “On this earth a shadow falls across the ravaged land”, som gjengir hans uro over hvordan vi behandler vårt miljø og dyrelivet vi deler kloden med. Som en respons til økende krypskyting i Afrika, lanserte Nick Brandt i 2010 stiftelsen Big Life Foundation, som arbeider for å bevare Afrikas dyreliv og økosystemer.

Nick Brandt hadde sin første større soloutstilling på Fotografiska i Stockholm i 2011/2012. Utstillingen hadde 140 000 besøkende.


3: “Pistils” av Robert Mapplethorpe

Robert Mapplethorpe er ikke en mann hvis fotografier passer alle. Han er mest kjent for sine homoerotiske fotografier og var langt fra ukjent med at utstillinger ble stengt av nervøse kuratorer som fikk kalde føtter av protestene mot å vise denslags umoral. Bilder som “Selvportrett 1972” hvor han er avbildet i lærkorsett og med en pisk i anus, var ikke noe kunstetablissementet kunne godta sånn uten videre, og heller ikke mannen i gata (bildet er til sammenligning tatt samme år som homofili ble avkriminalisert i Norge). Dermed var det kontroversene som ble sittende i folks bevissthet, og ikke de mange nydelige bildene han gjorde.

mapplethorpe-pistils

Robert Mapplethorpe var først og fremst en mester av lyssetting, og uansett hva han egentlig skulle fotografere, varmet han opp med å fotografere blomster. Det er disse bildene som er samlet i boken “Pistils”.

040N09020_6TJG4[1]

I denne boken ser man lett hvilken mester av komposisjon og lys Robert Mapplethorpe var, og man kan sitte og bla i den i timesvis og bare drukne i de vakre blomsterbildene. Man kan kanskje synes at blomster er kjedelige som motiver, men jeg vil hevde at Robert Mapplethorpe klarte å gjøre dem spennende. I boken finner man for det meste svarthvittbilder, men også noen av de få fargebildene Robert Mapplethorpe tok.

Robert Mapplethorpe døde av AIDS i 1989, 42 år gammel.


4: “Vivian Maier, Street Photographer” av Vivian Maier og John Maloof

Vivian Maiers historie er etterhvert temmelig godt kjent, men for de hittil uinnvidde var hun en kvinne som levde et stille liv som barnepike i Chicago og New York, mens hun på fritiden gikk rundt i bygatene og fotograferte med sitt Rolleiflex-kamera. Bildene viste hun aldri til noen.

Bildene ble først kjent for verden da en ung eiendomsmegler ved navn John Maloof snublet over en lagringsbod med ca 30 000 av hennes negativer i da han kjøpte den usett. Som hobbyhistoriker visste han raskt hva han hadde fått fatt i, og han skaffet seg raskt ca 70 000 negativer til, pluss en del annet, fra en som kjøpte en annen lagringsbod på samme auksjon.

VIVIAN-MAIER-cover[1]

Resultatet er en av de mest oppsiktsvekkende dokumentariske samlingene med fotografier verden har sett siden fotografiets gullalder. Vivian Maier hadde en egen evne til å se og fotografere det interessante, rare og i noen tilfeller tragiske, på en måte som få andre er forunt. Bildene hennes har gått sin seiersgang verden rundt, i form av utstillinger, dokumentarfilmer, og så videre. I tillegg til denne boken.

vivian_maier_street_photographer_photo_09[1]

“Vivian Maier, Street Photographer” er en god introduksjon til Vivian Maiers verden, og bør leses en stille kveld mens TV’n er avslått og din bedre halvdel tar en lang tur med hunden. Heng gjerne et opptattskilt på dørklinken også, mens du slår av lyden på mobiltelefonen. Bildene hennes bør nytes i fulle drag, og gis din fulle oppmerksomhet.

Vivian Maier fikk dessverre aldri oppleve sin suksess. To år etter at Maloof fant negativene hennes døde hun etter et fall på isen der hun slo hodet. Han visste på det tidspunktet navnet hennes, men fant henne ikke før han så dødsannonsen i avisen. Hun døde pengelens på et aldershjem, og visste aldri hvor mange som skulle la seg begeistre av hennes ekstraordinære fotografiske talent.


5: “Genesis” av Sebastião Salgado

Som vi påpekte i artikkelen “Fem ting som gjør deg til en bedre fotograf” er det viktig å bry seg om noe annet enn fotografi, for å bli en god fotograf. Nettopp det er Sebastião Salgado verdens beste eksempel på.

Han er egentlig utdannet økonom, og etter en periode som frustrert ansatt i den Internasjonale Kaffeføderasjonen gikk det opp for ham at han ikke kunne gjøre en innsats mot sosial urettferdighet ved å skrove rapporter for dem, som ingen leste og enda mindre brydde seg om. Da lånte han kamera fra kona, og begynte å fotografere i stedet.

bfo40xbcyaaq-by[1]

Det skulle resultere i at han i dag er det mange betrakter som verdens beste aktive dokumentarfotograf. Han fotograferer nesten utelukkende i sort-hvitt, og bruker ofte årevis på hvert prosjekt han setter seg. Sebastião Salgado har tidligere tatt for seg tema som kroppsarbeidere, flyktninger og landløse. Han har i sin lange karriære fotografert og sett noe av det verste menneskeheten har å by på, i form av sosiel urettferdighet, utnyttelse, sykdom, krig og fattigdom. Han er, i bunn og grunn, en sosial reformator minst like mye som han er en fotograf.

Etter årevis med urettferdighet og lidelse foran objektivet, gikk han på en alvorlig smell og ble syk. Et fokusskifte var løsningen, og siden ca midt på 2000-tallet har han konsentrert seg om å fotografere verdens siste urørte villmark. Som han pleier har han reist verden rundt i 6-7 år og fotografert, før hele prosjektet settes sammen til fem identiske utstillinger som turnerer rundt i verden hver for seg i årene etterpå.

188-av-sebastiao-salgado-5

I fjor kom også boken “Genesis” som er femte og siste anbefaling for denne gang. Sebastião Salgados bilder har alltid vært vakre, men i denne boken får alle se hvor gode bilder en mester kan få til når han fotograferer noe som er vakkeryt allerede i utgangspunktet.

Likevel, Salgados pekefinger er aldri langt unna, og det er en bittersøt skjønnhet han presenterer i “Genesis”. Det er tross alt den siste urørte villmark vi har på kloden, og når den er borte, kommer den aldri igjen. Det vet nok en fotograf som Sebastião Salgado, som kommer fra Brasil, bedre enn de fleste.

Are er utdannet fotograf og har hatt fotodilla siden nittitallet. Han har tidligere vært journalist og redaktør i Akam.no i til sammen syv år, og er nå sjefredaktør i f32.no ved siden av dagjobben som en av flere redaktører av helsenorge.no. Han har også vært sjefredaktør for Visitnorway.com. Han har generelt alt for mange kameraer, av alle mulige systemer - og alt for lite tid til å bruke dem.

Leave a Reply